Grunnen til at man vinteren 1748-49 bestemte seg for å bygge et galeiverft og en flåtestasjon i Norge, var muligheten for krig med Sverige. Sverige sto overfor en trussel både fra Danmark og Russland som begge utrustet sine flåter. Samtidig hadde disse nasjoner store marsjklare troppestyrker. Behovet for en flåtestasjon i Norge ble begrunnet med landstyrkenes behov for støtte i tilfelle en innmarsj i Sverige samtidig som en flåtestyrke kunne stoppe en tilsvarende svensk fremrykning over land mot Norge. Dette hadde jo under Den Stor Nordiske Krig (1700-1721) vist seg å være av uvurderlig betydning uten at dette blir behandlet nærmere i denne artikkel.

Selv om krigsfrykten syntes å avta høsten 1749, stoppet ikke svenskene sin utbygging av flåtebasen i Landskrona. For Danmark betydde dette at man måtte forsterke forsvaret av København samtidig som kongen ønsket å påskynde arbeidet med en base og et verft i Norge. En innstilling fra admiralskollegiet om opprettelse av en kommisjon som skulle sendes til Norge for å finne det beste sted for etablering av en flotilje med tilhørende verft og opplagshavn, ble således approbert av kongen. Kommisjonen, som besto av to danske marineoffiserer og to norske ingeniøroffiserer, festet seg tidlig ved Tønsberg og Fredrikstad og noe senere ved Stavern. Ved valget av Stavern fremfor de to andre stedene, ble det tillagt avgjørende vekt at havnen var fri for orm (pælemark) og at angrep fra landsiden var lite sannsynlig. Men det kanskje mest vesentlige var at havnen hadde to ut-/innløp slik at skipene kunne seile ut og inn uansett vindretning. Enn videre lå Stavern relativt strategisk plassert i forhold til svenskekysten. Tidligere kriger hadde jo også vist at Stavern egnet seg meget godt som utgangspunkt for operasjoner mot Sverige og den svenske flotilje ref. Tordenskiolds bravader ca. 30 år tidligere.

Kommisjonens valg ble bifalt, og den 29. januar 1750 utgikk den endelige ordre om å starte anlegget i Stavern:

“Vi have allernaadigst resolveret, ved Staværn under det navn Friderichsværn at lade anlegge et Verft og samme at lade forsiune med Defensions Verke……”.

Starten

Kollegiet i København hadde fått i oppdrag å innlede forhandlinger med greven i Larvik om kjøp av grunn til verftet. Staten ville ha grunn fra gårdene Nordre og Søndre Grevle, en del fra Torsrød samt øyene Rykkinholmen, Vadholmen, Stavernsøya, Trefoten og Torkildsøya. Skjøtet er datert 22. juli 1750 og det ble betalt erstatning til greven og til eierne av noen hus, visstnok 6 stk., som sto på verftets grunn. Hvorvidt Grevle og Torsrød fikk noen erstatning vites ikke.

Anleggsarbeidene var imidlertid startet før skjøtet var utstedt, og allerede i mars 1750 fikk de militære beskjed fra Kollegiet at de kunne overta grunnen der verftet skulle ligge. Verftets første sjef ble utnevnt 19. februar 1750 og var kommandørkaptein Hans Rejmert Schumacher, for øvrig den ene av de to marineoffiserene som var med i kommisjonen. På grunn av sykdom kom Schumacher først til Norge i august samme år. Han bosatte seg i Larvik og ledet anleggsarbeidene derfra. Han døde imidlertid 4 måneder senere og fikk således ingen særlig innflytelse på utviklingen av verftet.

Anleggsperioden

De første årene var selvfølgelig preget av meget stor anleggsaktivitet og bygging av hus og arbeidene med festningsverkene gikk hånd i hånd. Med tanke på datidens hjelpemidler er det imponerende å iaktta det faktum at de første bygningene sto ferdige allerede et par år etter at beslutningen om å anlegge verftet var tatt. I desember 1751 kunne verftssjefen, kommandørkaptein Herbst, flytte inn i kommandantboligen – en staselig bygning med et hovedbygg i mur og to store sidefløyer i tre, dels laftet og dels i bindingsverk. På baksiden av huset var det anlagt en steinsatt gårdsplass og en stor hage.

Kommandørkaptein Michael Johan Herbst (1699-1762) var den som i praksis ledet byggingen av husene. Det var utnevnt en ingeniøroffiser til å lede arbeidet ved festningsverkene, major Joachim Vagel, men han bodde i Fredrikstad og var bare på kortere inspeksjonsarbeider i Fredriksvern. Det daglige tilsyn ble derfor utført av ingeniøroffiseren Holm, som for øvrig overtok ledelsen alene da Vagel døde i 1755. Festningsarbeidene var da nesten ferdig bygget.

De første årene var mer enn 200 mann i arbeid, og de ankom Fredriksvern fra “land og strand”. De måtte inngå lange kontrakter (6 år) og hadde meget slitsomme dager. Boligforholdene var heller ikke av særlig standard, ei heller klær og skotøy.

I 1754 var man kommet så langt at vollene som en del av festningsverkene skulle torvsettes, og til dette formål ble gården Auserød kjøpt av Staten i 1755, for der kunne man skjære torv. Et år senere var de seks bastionene og vollgravene ferdig anlagt.

Arbeidet med bygningene gikk relativt raskt. Først måtte man bygge noen mindre skur for lager av materialer og proviant og deretter tok man fatt på byggingen av en smie, en boligbrakke og kommandantboligen som alle sto ferdig i 1751. Året etter hadde man fullført byggingen av vaktstuen og en kontorbygning samt påbegynt ytterligere 4 boligbrakker og en magasinbygning.

Etter den opprinnelige plan gjensto nå bare 3 boligbrakker, kirken, galei- og skjærbåtskurene. Man hadde håpet å bli helt ferdig, med unntak av båtskurene, i 1754, og kirken var det siste som skulle bygges. Således ble 1753 et meget aktivt år hvor man ferdigstilte 4 boligbrakker og fundamentet til kirken. Det var da med en viss stolthet at kommandørkaptein Herbst i januar 1755 kunne melde til kollegiet i København følgende:

“Heraf sees at alle Bygninger saasom Magaziner og Verkstæder m.v., som etter Ordre skulle opføres af Muur og Bindingsverk er til 1754 Aars udgang bragt udi fuldkommen Stand undtagen Kirken.”

Man fortsatte med kirken i 1755 og den sto ferdig i 1756 og ble innviet på kong Fredrik V’s fødselsdag den 31. mars.

Samtidig som festningsarbeidene foregikk ble også kanalen utgravd. Den skulle i utgangspunktet gå helt opp til proviantmagasinet, men grunnforholdene tillot ikke dette.

1756 og 1757 ble noen roligere år hva bygging angikk, dog slik at verftsporten ble ferdigstilt. Av bygninger gjensto nå i hovedsak båtskurene. Fundamenter og beddinger sto imidlertid ferdig allerede i 1753 og sjaluppskuret ved kanalen var oppført i 1754. Galeiskurene ble bygget i årene 1765-67, 10 stk. i alt, samt 6 skjærbåtskur. Men ennå var ikke anleggsperioden over. Med øket aktivitet ved verftet ble det behov for et nytt proviantmagasin og et større krutthus. En ny smie ble bygget i 1760, og bygningen som i dag er kjent som Kadettbrakka, ble oppført i 1773-74, og i den skulle det lagres proviant for 1000 mann i seks måneder og for verftets egen besetning i ett år. Det “nye” krutthuset ble tatt i bruk i 1779.

Mot slutten av 1780-årene ble festningsverkene forsterket og det ble oppført 3 blokkhus i 1789-90. Mellom sjøen og blokkhusene og mellom de tre blokkhusene ble det bygget en palisaderekke til forsvar mot angrep fra landsiden.

I hovedsak var nå verftet og festningen ferdig utbygd. Det er hevdet over enhver tvil at kommandørkaptein Herbst må sies å være den som er anleggets “far”. Han fikk imidlertid ikke oppleve noen stabelavløpning ved verftet, da han i 1756 som belønning for sitt arbeid i Fredriksvern ble forfremmet og beordret som sjef for Holmen verft i København, en prestisjetung stilling i datidens danske marine.

Skipsbyggingen

Muligheten for krig mot Sverige var jo den direkte foranledning til at verftet og flåtebasen ble anlagt. Kollegiet i København ville ha en flåte i Norge som på alle måter var den svenske Gøteborg-eskadren overlegen. Totalt skulle flåten bestå av 33 fartøyer av forskjellige typer og størrelser deriblant 4 fregatter og 10 galeier. Det skulle imidlertid gå noen år før de første fartøyene gikk av stabelen i Fredriksvern til tross for at galeibeddingen sto klar allerede i 1753. Det var først mot slutten av 1760 at kollegiet begynte å snakke om bygging av fartøyer. I 1761 begynte så endelig arbeidet med det første fartøyet, og det var en galei med 40 årer. Den 30. september 1762 ble galeien sjøsatt og fikk navnet “Moss”. Frem til 1768 ble det bygget ytterligere 10 galeier, og alle ble gitt norske by- eller stedsnavn.

Etter planen gjensto nå fregattene og de mindre krigsfartøyene, men pengemangel førte til at det ble de minste båtene som skulle bygges først. Arbeidene med disse begynte i 1768 og i løpet av året var man ferdig med en skjærbåt og seks dobbeltsjalupper, og de fem siste skjærbåtene ble ferdigstilt året etter.

Det var årlig avsatt et beløp til bygging av fartøyer og rundt 1770 var alle disse pengene oppbrukt. Det var et press fra København om å bli ferdig med skipsbyggingen, og nå var det fregattene som skulle bygges. Ved verftet var det bare en fregattbedding og daværende kommandant, kommandørkaptein Zimmer, mente det ville gå enda 10 år før man var ferdig med de fartøyer som var besluttet bygget i 1750. Imidlertid startet man å bygge en fregatt i 1772 som gikk av stabelen i 1774. Båten fikk navnet “Christiania” og var utstyrt med 20 kanoner. Erfaringene skulle vise at det var en smule vanskelig å få bygget fregatter i Fredriksvern bl. a. fordi det var nesten umulig å skaffe til veie nok eiketømmer med tilstrekkelige dimensjoner. I 1776 ble det derfor bestemt at det ikke skulle bygges flere fregatter ved verftet. I forhold til den opprinnelige flåteplan gjensto det 4 fartøyer, men disse ble heller aldri bygget. Således besto den flåten som ble bygget og stasjonert i Fredriksvern i 1771 av 25 fartøyer. Dette var utelukkende rofartøyer bestemt for den norske skjærgård. Fregatten “Christiania” som havgående fartøy ble sendt til Danmark i 1776 og var senere aldri stasjonert i Fredriksvern.

Nå fulgte en relativt rolig periode hva skipsbygging angikk ved verftet i Fredriksvern. Den internasjonale utvikling skulle imidlertid føre til at nye fartøyer måtte bygges. Nå ble det lagt vekt på mindre båter med god bestykning og som var raske og enkle å manøvrere i trange farvann. Ikke minst viktig var det å ha fartøyer med små besetninger da det var problemer med å skaffe nok innkvartering til mannskapene. Fredriksvern og Stavern kunne ved begynnelsen av 1800-tallet på det meste innkvartere 1200 mann. Garnisonen og flotiljen talte imidlertid mange hundre mann flere.

I oktober 1806 ble det besluttet å bygge 10 kanonsjalupper og 20 kanonjoller. Disse skulle bygges ved verftene i Fredriksvern og Kristiansand, og i perioden frem til 1810 ble det bygget 9 kanonsjalupper, 10 kanonjoller og 3 andre fartøyer i Fredriksvern.

Det siste fartøy av noen størrelse som ble bygget ved verftet var orlogsbriggen “Fredriksværn”, sjøsatt den 29. september 1814. Dog ble det bygget 3 nye kanonsjalupper i 1840, og med dette var skipsbyggingsperioden ved Fredriksvern verft slutt. Totalt ble det bygget, sjøsatt og utrustet 51 fartøyer i perioden 1762-1840.

Perioden 1814-1896

Fredriksvern ble i 1814 naturlig nok hovedstasjon for den norske flåte. Verftet og festningen var da etter forholdene godt utstyrt for bygging og vedlikehold av krigsfartøy og havnen godt forsvart mot angrep fra sjøsiden.

Som hovedstasjon for flåten var det imidlertid en del mangler basert på erfaringene fra krigsårene 1807-1814 bl.a. havnens størrelse og innkvarteringsforhold. Når så kommanderende general i en rapport fra ingeniørkorpset om rikets festninger erklærte Fredriksvern uskikket som festning, ble Horten ved Kgl. Res. av 21/11-1818 utsett til Marinens fremtidige hovedbase. Uskikketheten som festning gikk i hovedsak på at anlegget ville være meget vanskelig å forsvare mot et angrep fra landsiden.

Det ble derfor ikke ofret mye på den videre utvikling av Fredriksvern verft til tross for at stedet fortsatte å være Marinens hovedbase frem til 1850. Marineetablissementet og befestningene forble uforandret, og verftets virksomhet innskrenket seg til vedlikehold og opplag av mindre fartøyer. Det sjømilitære korps, opprettet 17. november 1750 som et marinekorps, ble værende frem til 1848-50 da det gradvis ble overført til Horten.

Ved Klg. Res. av 23/12-1816 ble det besluttet å opprette Det Kgl. Norske Søcadetkorps (Sjøkrigsskolen) som ble høytidelig åpnet den 27. november 1817 av admiral Fabricius. Sjøkrigsskolen ble i 1864 flyttet til Karljohansvern i Horten.

Fra 1820 ble Marinemusikken knyttet til verftskorpset for senere (1846) å bli overført til Det sjømilitære korps. Korpset musikere flyttet til Horten i 1851.

Med flyttingen av Sjøkrigsskolen i 1864 var Fredriksverns rolle som marineetablissement utspilt selv om verftet formelt ikke ble nedlagt før i 1896.

Perioden 1896-1934

Hele anlegget ved Fredriksvern verft ble i 1896 overdratt til de landmilitære og skulle brukes til sommerøvelser for Krigsskolen. Den siste verftssjefen, baron Finn Wedel-Jarlsberg, var da blitt 81 år gammel, og var blant de siste i Norge som hadde legitim rett til å bære adelstittel, siden han var født før adelskapet som ble avskaffet i 1821. En journalist i Morgenbladet oppsøkte baronen like før kadettene skulle rykke inn og kunne meddele følgende: “Baronen gaar nu og ordner alt til kadetternes komme. De vil få det meget bra her, ser det ut til, en prægtig rummelig spisesal paa 7 fag vinduer faar de, og der er nedsendt en vældig feltkomfyr med 2 kolossale kokekar og 1 vandbeholder. Baronen har ladet spisesalen dekorere med gamle, kunstfærdige kakelsovnsplater.”

Den 1. juli 1896 ankom “D/S Motala” med de første kadettene fra Kadettangen i Sandvika utenfor Oslo og marsjerte med militær stil fra Dampskipsbrygga og inn gjennom verftsporten.

Baronens innsats og omsorg, og selve stedets karakter og bekvemmeligheter, gjorde at kadettene og deres offiserer fikk det bra på alle måter. Fredriksvern var som skapt for deres formål, både selve verftsområdet, byen og omgivelsene.

Kadettene måtte riktignok først til dels innkvarteres i telt, men fikk snart husrom i det store proviantmagasinet som i ettertid bærer sitt navn etter denne perioden, nemlig Kadettbrakka. Det var romslig plass til å drive eksersis, både innenfor og utenfor festningsvollene. Der var ypperlige betingelser for fysisk trening og friluftsliv, med direkte adgang til de beste badeplassene og til friområder der kadettene drev terrengløp og andre sportslige aktiviteter. Mange leide seg seil-båter, gjerne for hele oppholdet. Byens omegn, Brunlaneshalvøya med sitt gode veinett og vekslende terreng, var ypperlig egnet både for feltøvelser, til rekognoseringstrening og landmåling.

Dette siste var noe alle kadetter så frem til. Landmålingstiden begynte etter ca. seks ukers opphold. Da ble kadettene sendt utover i distriktet for å drive høydemålinger, lage skisser og tegne kartkrokier. Mer eller mindre lovlige hyggepauser med matkurv og medsmuglet vin samt flørting med turister og pikene på stedet bidro til å gjøre landmålingsfaget svært så populært.

Mange av offiserene og kadettene har i sine dagboksnedtegninger gitt små og store skildringer av den første tiden i Fredriksvern. Kadettkompaniets sjef skriver bl.a:

“Fredriksværn var i ferietiden et yndet oppholdssted. Foruten den vakre natur og det deilige sjøbad, bidrog visstnok kadetleiren til det gode besøk. Der var to gode hoteller, hvor mange av sommergjestene holdt til, Wassilioffs og Paulsens, hvis hyggelige salonger ofte ble besøkt av kadetter, som her kom sammen med slekt og venner – og unge damer. I de mørke aftener var der festlig oplyst, og officererne som gjerne tilbragte aftenen paa den nærliggendebastion, forstod at ungdommen morede sig.”

Den nevnte bastionen, like ved festningsporten, ble også benyttet i forbindelse med kadettballene, som snart kom i gang ved Fredriksvern. En kadett forteller fra årene 1898-1901:

“Ballet holdes selvfølgelig i offiserslokalene, mens traktamentet – under godvær da – serveres på bastionen.”

Samme kadett husket henført tilbake til de dovne frisøndager i Fredriksvern-tiden:

“ – morellene på Ulleberg, jordbærene på Agnes, seilturer i øst og vest og danseaftnene på Larvik bad”.

En annen kadett forteller mer om Larvik bad:

“Dette var den gang et førsterangs badested med mange gjester, også utenlandske. Efter en god middag, som smakte godte til avveksling fra forpleiningen i leiren, begynte dansen om eftermiddagen. Selv om det var mange av oss kadetter, var det damer nok. Foruten de unge damene ved badet, søkte damene fra byen og omegnen ogsaa dit.”

Et av selskapslivets høydepunkter i den første tiden, var et ball på Wassilioff der fru statsminister Blehr var vertinne, og offiserene var invitert.

Kong Olav V var som kronprins kadett ved Krigsskolen i perioden 1921-24. To uker etter avlagt eksamen artium i 1921 møtte kronprinsen opp til aspirantperioden i Fredriksvern, som varte i 60 dager fra juli til september. Sommerleiren i 1922 ble avviklet på vanlig måte i Fredriksvern og under oppholdet dette året inntraff det en ubehagelig episode. Da kom det et anonymt brev til Krigsskolens sjef med trusler om at kronprinsen ville bli drept om han ikke var villig til å “forlade Norges land”. Skolesjefen regnet riktignok med at avsenderen bare var “en grovkornet spasmaker”, men måtte likevel gjøre noen sikkerhetsforanstaltninger i samarbeid med politiet i Kristiania. Trusselen ble for øvrig ikke videreført i noen handling.

I tredje klasse (1923-24) hadde kadettene befalsgrad (sersjanter). I spissen sto en utnevnt kommandersersjant blant dem, som dette året var kronprins Olav. Det var i denne egenskap at han tilbrakte tid i Kadettbrakka den siste sommeren på Krigsskolen. Tredjeklassingene var en fryktet stand. De var foresatte for de andre kadettene, og det var ikke grenser for den respekt det måtte vises oppad. Kronprinsen var imidlertid ikke av dem som ble kjent for å overdrive sin over-ordnede posisjon.

I Kommandersersjantrommet i første etasje i Kadettbrakkas østre ende er kronprins Olav avbildet på veggen sammen med kommandersersjanter fra andre kull.

Mellomkrigstiden var ganske turbulent for Forsvaret med mange endringer, og nyordninger som “Hærordningen av 1933” medførte at Krigsskolen i fremtiden ikke ville ha behov for særskilt etablissement for sine sommerøvelser.

Perioden 1934-1940

Hærordningen av 1927 forutsatte visse oppsetninger i fredstid deriblant et fast luftforsvar for større byer som en del av Hærens artilleri. Starum på Østre Toten var bestemt som øvelsesplass. Ved Hærordningen av 1933 ble det bestemt at det faste og mobile luftforsvar skulle samles under en organisasjon, Luftvernregimentet, som så ble etablert fra 1. juli 1934. På Starum hadde man ingen skytemuligheter for luftvernartilleri og derfor ble vedtaket om Starum som øvingsplass endret til Fredriksvern verft, Stavern. Flere steder ble vurdert og om Fredriksvern ble det bl.a. sagt:

“……… er det eneste blandt militærvesenets etablissementer som byr helt tilfredsstillende øvelsesforhold for Luftvernregimentet. For dette kreves nemlig, foruten et brukbart veinett, av sikkerhetshensyn et bredt skuddfelt som tillater skytning på meget lange avstander, for tiden oppgitt til ca. 16 km.”

Angående Staverns skikkethet som øvingsplass for Luftvernregimentet ble det videre uttalt:

“Sønnenfor Rakke gård er det en meget brukbar plass for skyting mot luftmål. Skuddfeltet er meget bra, der er fri oversikt til horisonten, og feltet er tilstrekkelig bredt, det begrenses i side av Svenør og Tvistein. Det er god plass til et mobilt luftvernbatteri og til montering av de forskjellige faste skytstyper samt til lyskastere m.v. Stavern ligger ikke for langt fra Karljohansvern flyvestasjon, og havnen er en god feltplass for sjøfly. Stavern er landfast, har et bra veinett og ligger forholdsvis centralt. Militærvesenets eiendom Fredriksvern verft er tilstrekkelig stor som øvelsesplass, det faste skyts kan for eksersis monteres på Bratten og Vadholmen, det mobile skyts kan drive sine øvelser i lendet vestenfor Badehusbukten. På verftet er tilstrekkelig etablissementer for øvelsesstyrken og øvelsesmateriellet. For imidlertid å kunne forlegge Luftvernregimentet til Stavern, vil det bli nødvendig å foreta en utvidelse av Staverns kommunale vannverk, idet dette ikke vil kunne levere mer vann til etablissementet i Fredriksvern enn tidligere ordnet ved overenskomst med militærvesenet.”

Slik ble det at Luftvernregimentet under meget vekslende materiellmessige og økonomiske forhold hadde sitt tilhold i Stavern frem til krigsutbruddet i 1940 hele tiden under sin sjef oberst Magnus R. Hagem.

Perioden 1940-1945

De første tyske styrker kom til Stavern den 12. april 1940 i to patruljefartøyer. Uten motstand tok en håndfull tyske soldater kontroll over Fredriksver verft. I slutten av mai måned ble styrket forsterket med et kompani som marsjerte inn i leiren under full militær musikk. Foruten å etablere seg i leiren tok de også i bruk folkeskolen som forlegning. Okkupantene fikk ganske raskt satt opp brakker inne på verftsområdet, og til sammen ble det bygget 15 brakker på verftsområdet, i Midtre leir og i Øvre leir i tillegg til Soldathjemmet. Leiren ble av tyskerne døpt “Lager Brisen” etter en mindre by øst for Berlin.

Tyskernes virksomhet i Lager Brisen var verken stor eller særlig betydningsfull. Det var stadige utskiftninger av avdelinger, og det kunne virke som stedet mer hadde en rolle som rekreasjonsleir enn som et militært nøkkelpunkt. På det meste antas det å ha vært plass til ca. 500 soldater i leiren.

Etter tyskernes invasjon i Russland i 1941 kom det mange krigsfanger til Stavern. De ble forlagt eller internert bl.a. i Kadettbrakka. Under Læreraksjonen i 1942 ble lærere fra Telemark og Vestfold sendt til Stavern for senere å bli fraktet til Grini og derfra til Kirkenes.

I november 1943 ble 1200 studenter arrestert i Oslo anklaget for å ha stått bak brannen i Universitetes aula. Studentene ble transportert til Berg utenfor Tønsberg og ca. 1000 av de arresterte ble internert i Kadettbrakka etter at russerfangene der ble flyttet. Ytterligere 250 studenter kom en uke senere. Omtrent halvparten av de innsatte ble løslatt mens de var i Stavern, mens de øvrige havnet på Grini eller i Tyskland. Mange kom dessverre aldri hjem igjen.

Fredriksvern verft med tyskerbrakkene var i en elendig forfatning etter kapitulasjonen i 1945. Ikke bare hadde verftet lidd under mangelfullt vedlikehold i årene før krigen, men tyskernes 5-årige opphold i garnisonen hadde også gjort sitt.

Perioden 1945-2002

Etter krigen overtok igjen luftvernartilleriet Fredriksvern verft, og de neste 10-15 var preget av meget stor aktivitet. Forsvaret var som “normalt” stadig gjenstand for endringer, og da det tunge luftvernartilleriet ble nedlagt og restene ble integrert med Flyvåpenet, ble virksomheten ved skoleavdelingen sterkt redusert.

I 1960 ble Luftvernartilleriets Skole- og Øvingsavdeling nedlagt, og Luftforsvarets Befals- og Administrasjonsskole opprettet med bl.a. tilflytting av skolevirksomhet fra Fornebu. Nå fulgte en periode med stor utdanningsaktivitet på alle nivå, og det ble uteksaminert både offiserer og sersjanter. I tillegg gjennomførte et stort antall vernepliktige soldater tilleggsutdanning innen fagområder som transporttjeneste, militærpolititjeneste, sanitetstjeneste, forvaltning og luftvern.

Skoleordningen i Luftforsvaret ble på nytt endret i 1973, navnet ble Luftforsvarets skoler Stavern, og det ble lagt vekt på forvaltningsutdanning og luftvernartilleriet ble igjen styrket på skolesiden med en egen skyteskole. Denne skulle forutsetningsvis også inneholde elementer fra de øvrige forsvarsgrener, hvilket det aldri ble noe av. Fra nå av ble det gjennomført fagutdanning for kadetter fra Luftkrigsskolen i Stavern, og flere fag fikk sine egne skoler.

Fra 1997 ble all utdanningsvirksomhet ved Fredriksvern verft samlet under navnet Luftforsvarets skolesenter Stavern, bedre kjent som LSS. Den vesentligste endring fra forrige organisasjon var at den enkelte skole ble fritatt en mengde administrative gjøremål som nå skulle ivaretas av en skolestab. Skolene kunne således konsentrere seg om sine pedagogiske oppgaver. Skolesenteret besto av 5 skoler og 2 kompetansesentra. Disse to siste hadde som hovedoppgaver å utvikle rutiner for en effektiv freds- og krigsforvalting samt å utvikle og drive et moderne system for databasert personellforvaltning i alle forsvargrener.

Den 1. august 2002 ble Forsvarets virksomhet ved Fredriksvern verft nedlagt etter 252 års drift. Den siste garnison i Norge som gjennom sine virkeår har huset alle tre forsvargrener var da en saga blott. Verftet eies nå av Staten ved Forsvardepartementet og forvaltes av Forsvarsbygg. Fra høsten 2002 har Justisektorens kurs- og øvingssenter hatt sitt tilhold innenfor verftets voller.

Arne Hill-Jensen,
mars 2004

Kilder:
- Stavern forts og Fredriksvern verfts historie, Johannes Schiøtz, Larvik, 1919
- Sjømilitære korps 1750-1950, T. K. Olafsen, Horten, 1950
- Et dansk-norsk flaadeværft fra 1750, Viggo Sten-Møller, København, 1973
- Det norske luftvernartilleris historie, del I, 1916-1945, Øyvind Asbjørnsen, Stavern, 1983
- Frediksvern verft 1750-2000, Kari Korsdal og Hans Støvern, Stavern, 2000
- Kunnskap, dannelse og krigens krav – Krigsskolen 1750-2000, Hans P. Hosar, Oslo, 2000
- Luftforsvarets skolesenter Stavern, Hans Støvern, Stavern, 2002