Herman Wildenvey ble født på det lille småbruket Smedjordet i Mjøndalen, Nedre Eiker 20. juli 1885. Han kom til Portåsen først da han var tre år gammel, og det var her han vokste opp. I erindringsbøkene sine forteller han levende og morsomt om forskjellige hendelser, om naturen og oppvekstmiljøet. Det var her han møtte den første naturmystikk, og i skogstillheten kom poesien til ham fra alle hold. Skogen og bekken Veia, livet på gården, menneskene og ikke minst språket; alt dette var med på å forme ham, både som menneske og dikter. Han merket hvordan rytmer og rim rislet inn i ham og ble til sanger og nye ord.

Her var det at også at gårdsgutten Robert Rudolf Rutenbäck, som var svensk, ga Herman mange pussige opplevelser, både språklige og mer jordnære. «Jeg lærte tidlig å se opp til ham på grunn av navnet», sier Wildenvey i sine erindringer. Det er tydelig at han meget tidlig var opptatt av det språklige og klangen i ordene.

Gisken og Herman Wildenvey
Foto: Rune Sørlies fotosamling

Herman Wildenvey visste tidlig at han ville bli forfatter - og ingen ting annet. Dette betrodde han læreren sin på amtskolen, Engebret Moe Færden, som forøvrig var en søstersønn av dikterpresten Jørgen Moe. Færden advarte Herman sterkt mot å bli dikter. «Det må du være født til», sa han, «ellers blir det bare skolemesterrim.» Men den unge Herman svarte at man ikke kunne vite hva man var født til. Han hadde allerede bestemt seg!

Det aller første dikterhonoraret han fikk, var imidlertid en god porsjon juling. Han hadde nemlig skrevet et skjemtedikt om naboen, og det falt ikke i god jord hos faren, Laurits, som var nærmest fanatisk religiøs. Det var ikke mange sprellene Herman eller noen andre skulle gjøre før Laurits tordnet om dommedag.

Under amtskoletiden fikk han imidlertid utfoldet sitt talent. Det ble laget en skoleavis - Amtskoletidende - hvor Herman ikke bare var redaktør, men han var vel også ansvarlig for det meste av innholdet. Versemålet er ofte umiskjennelig Wesselsk, elegant og vittig, og det beviser til fulle at det var en meget belest og intelliget 16-åring som hadde skrevet det. Diktsamlingen Campanula fra 1902, er jo også et resultat av denne ungdomsdiktningen, og forfatterens navn var dengang Herman Portaas.

Herman strevde veldig med å få seg en utdannelse. Skolebestyrer Færden var til god hjelp og støtte for ham, og grosserer Bråthen en utvandret eikværing, som forøvrig også sto bak oppførelsen av Hougsund middelskole, sendte 300 kroner til skolepenger. Men for det meste var det bare motbør å få. «Send ham på tukthus, han skriver jo dikt», var en av kommentarene. Diktning var nemlig en svært så unødvendig og unyttig geskjeft i arbeidsomme eikværingers øyne.

Etter året på middelskolen, begynte Herman imidlertid på et artiumskurs på Tønders skole i Oslo. I tillegg på jobbet han på et advokatkontor for å tjene penger. Og han skrev dikt, både på fritiden og i arbeidstiden.

Han nådde imidlertid ikke målet han i så mange år hadde drømt om: å bli student. Han fikk nemlig tilsendt en Amerika-billett fra en onkel som bodde derover. Og noe motvillig gikk han, som han selv sier, «fra latinlinjen til Amerika-linjen, og reiste altså over i 1904 med damskipet «Norge». Båten forliste jo som kjent ved Rockall, og 620 av de 800 passasjerene omkom.

Etter at Herman hadde overlevd både «Norges» forlis og et par års turbulent tilværelse i Amerika, jobbet han seg hjemover på en båt som skulle til Hamburg. Etter hjemkomsten i 1906, og litt småjobbing, bl.a. på Eiker, bodde og arbeidet han på Otta en tid. Det arbeidet han også med å få ferdig debutboken «Nyinger».

Det er jo en kjent historie hvordan han, tilbake i Oslo, tok diktene med til Gravesens kafé for å høre meningene fra «det mørke hjørnet». Herman leste innledningsdiktet for litteratene som var samlet der: «Disse vers skal ei sorteres og i dele stilles hen», leste han. Sigurd Bødker lo og sa at det var i hvert fall en dårlig begynnelse. Det stakk i Herman med det samme. «Men det kan da lett forandres», sa han. «Og i selsamme grå novembermorgen», skriver han etterpå, «rettet jeg linjen til «Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen». «Det var som fanden», sa Nils Kjær, «han formelig gror mellom hendene på oss!» Og verset lyder:

Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen
hver gang gleden over livet var meg sterk og nær og ny.
De er skrevet av hedning som vil leve av sin penn,
og som kun er den og den,
og som om og om igjen
spiddet pennen hen i veggen, men tok veldig fatt på ny.

Nyinger kom ut den 8. desember 1907, på Bjørnsons fødselsdag. Bjørnson fikk den i gave fra en eller annen, og da han ble spurt om hva han syntes om den svarte han: «Han er et talent, men han er vel ikke et så stort svin som han fiffer seg opp til?» Da Wildenvey senere ble spurt om hva han syntes om Bjørnsons uttalelse, svarte han: «Han sier jeg har talent! Det andre er bare bjørnsonsk!»

Nyinger ble utsolgt på rekordtid. Bortsett fra naturdikteren Caspari, var det nesten bare positive anmeldelser å lese. Nils Kjær skrev at navnet Wildenvey ikke distingverte noe verdipapir, men at det utenpå et versehefte var gyldnere og lykkeligere en noe poetnavn siden Walther von der Vogelweide.

Hjembygda

Herman Wildenvey er vel den norske forfatteren som i sterkest grad har lovprist hjembygda og dens omgivelser. Han har «tegnet bilder», fulle av kjærlighet, av skogenes eventyrlige mystikk. Beskrevet hvordan stillheten og den vakre naturen ga tankene næring, både til dikt og prosa. Hvem andre enn Wildenvey kunne for eksempel dikte høsten om til «en tusenårig alkymist [som] gjør gull igjen langs gren og kvist»?

Skogene ikke bare inspirerte, men de var med på å forme ham, både som menneske og dikter. Han strenet stadig rundt der, alene, eller bare med hunden Feiom som selskap. Og meget, meget tidlig i forfatterskapet, faktisk før den egentlige debuten i 1907, fantes det både dikt og artikler av ham i Drammens-avisene. «Indover skogene», en artikkel i to deler, var å finne i Drammens Tidende så tidlig som ved årsskiftet 1906-07. Faktisk på en tid da han angivelig skulle være i Amerika.

Sangsyklusen «Hjembygdens sanger» kom i diktsamlingen «Kjærtegn» i 1916, på et tidspunkt da han var bofast i Danmark. Her sier han blant annet:

Ute fra verden den vide
kaller en sang meg hjem.
Hjembygdens bakker blide,
Herren velsigne dem.

Kommer jeg dit om våren
heles mitt søndrede sinn.
Gyllen av smil glir tåren
over mitt slitne sinn.
----
Om jeg av mennesker minnes
kommer meg lite ved,
bare jeg vet det finnes
dette mitt kjære sted.

Var han i utlandet, det være seg for kortere besøk, eller som fastboende fra tid til annen, gikk tankene alltid til hjembygda. Så han en bekk eller elv der han var, tenkte han på Veia, og derfra var ikke veien lang til traktene omkring. «...slik har det vært bestandig med meg alle andre steder...», sier han i «Streiftog i hjembygden» fra 1924. «...hvor jeg kom hen, det var sjelden jeg ikke gikk og tenkte på hvordan det var derhjemme.»

”Ja her kom poesien til mig fra alle hold. Ingen vaagelige drømme, knapt nok æventyr om prinsesser og halve kongeriker optok mig mere end denne stille mystik i skogen. Stilheten var fuld av toner, strengespil uendelig langt borte, kanskje i himlen. Og jeg som ingen vers hadde lest, ihvertfald svært litet utenom skolebøkerne, jeg merket hvordan rytmer og rim rislet ind i mit øre. Det blev sang, nye ord...»

Bekken og navnet.

Bekken som heter Veia
hadde jeg mektig kjær.
Stundom jeg smiler: Eia,
var jeg dog atter der…

Og nettopp «Villveiabekken» skulle jo også gi ham hans «egentlige» navn. Han sier et sted:

«Når Veia klukket med blanke toner mellom stenene, måtte jeg tenke fort for å følge med i hva den sa. Fossen sa Vill-veia, men lenger nede i bekkefaret ble den til vil-den-vei, vil-den-vei, det er deg det, det er deg det. Jeg gikk med klangen av ordet i hodet, skrev det ned og siden stavet jeg det som navn ble stavet på det gamle kartet i Egers beskrivelse. Wildenvey. Grenden og bekken, suset i skogen og duft og dugg langs stiene i skogen var med i selve lyden av det, det var det jeg var fra.»

Og det er vel ingen bekker som er blitt så ofte besunget, både på vers og prosa, som nettopp Veia. Den dukker til stadighet opp i Herman Wildenveys erindringer og den er med i mange dikt. Her har han fisket, i hvert fall sa han det. Her var det at bitene fra den store, tyske boken Friedrich der Grosse seilte muntert ut i verden, etter at Herman hadde maltraktert den på hoggestabben. Ved kanten av bekken lå han og fablet og drømte; kikket opp på himmelen og laget de utroligste fantasibilder ut av skyformasjonene. Bekken var som et levende vesen for ham og han påsto at den snakksalige bekken også, blant annet, hadde fortalt ham om en fjern forfader, kvern-byggeren Anund fra Veia som levde på Litlernes tid, da Portåsen hørte til Semb, krongodset på Eiker

I følge erindringen spurte Herman en gang gårdsgutten, Robert Rudolf Rutenbäck: «Heter du etter en bekk, du da?». «Ja, og det burde du også gjøre», sa Robert. «Det må bli Vill-Veia det da», svarte Herman. 

”Rent av fornøyelse heter heter han Herman Wildenvey”, skrev Kjær. Jeg tror ikke de bare var av fornøyelse. I et brev til sin kjære lærer Færden, rett før avreisen til Amerika i 1904, skriver han nemlig – litt bittert: ”Jeg har, som jeg har været inne på før, tenkt at jeg skulde gjemme meg bort under et andet navn, jeg er ”født Portaas”, - det kunde været morsomt at gjøre dette gamle Aasennavn berømt, men jeg tenker ikke paa berømmelse længer”, sier han – 19 år gammel, og videre: ”og der er et andet navn som kunde høve min kronglete vei bedre, det er navnet på Vilveia, bækken som gaar forbi gaarden derhjemme.”

Han skriver litt om hvordan han da ville skrive navnet med W og y, etter gamle rettskrivningsregler, og så utbryter han: ”Men herregud, hva skal jeg med et navn i det hele tatt!”

I Sørensen-samlingen i biblioteket i Mjøndalen ligger noen små ark med blokkbokstaver. Det er noen svært hjelpeløse strofer i forhold til det vi nå forbinder med Wildenveys diktning, både hva språk og form angår, og det må være skrevet meget tidlig. Det er flere forsøk på dikt med samme innhold og tittelen er «Dalevisen». I et av forsøkene lyder det blant annet slik:

Navnet som jeg nu vil tage
lyder af henfarne dage:
Bækken der hed Veya,
O eya,
Raabte: Følg du mig
gennem al galej.
Lad det syne sig:

Her man vil den vey.
Dette navnet er lavet,
indgravet,
med dobbelt-W skrevet og stavet.

Etter hver fikk han også andre navn:

Sommerens sanger er jeg kalt
og solens sønn!
Det er vakre ord,
gylne smuler som er falt
fra verdens skrive-bord…

Oppnavnet “Sommerens sanger”, en av smulene som opp gjennom årene har falt fra skrivebordene til litteraturkritikere og andre forståsegpåere, har nok kanskje vært et pré for Wildenvey i noen kretser, men det har muligens også bidratt til at han har blitt nedvurdert i andre. For mange har ment - og mener - at med Herman Wildenvey var det bare piker, vin og sang, og at diktene er lette og overfladiske, uten alvor eller dybde. Det er meget langt fra sannheten! Mange av diktene er lette, men ikke lettvinte, og det er en stor forskjell. Han var en stor kunstner, både når det gjaldt språk og rytme, og han arbeidet ofte i timer, ja i dager bare med å finne det rette ordet, nettopp for å få det til å se lekende lett ut. Og fant han ikke det rette ordet, så laget han ett nytt. Diktene kan derfor se enkle ut mange ganger, men leser man grundig, oppdager man dybder, ikke bare i de alvorlige diktene, men faktisk også i de humoristiske.

I TANKER

I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
Barn, sier presten, se presten ber
og du forstyrrer hans bønn.

Jeg var på vei til min elskede, jeg,
sier piken med senkede blikke.
Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da var det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, at du så meg!

Herman Wildenvey og de store livsspørsmålene

Det er fullstendig feil at Wildenveys diktning er lett og overfladisk! Den rommer både psykologiske, filosofiske og religiøse dybder. Han var en meget religiøs mann, selv om han ikke hadde et kristent livssyn. Det er spennende å se hvordan hans syn på de grunnleggende sentrale livsspørsmålene kommer til uttrykk i diktningen hans gjennom hele hans 55 år lange forfatterskap.

Jeg tror Wildenvey hadde et panteistisk livssyn, selv om panteisme og kristendom gikk hånd i hånd i perioder. Han sier det også selv i utrolig mange dikt, og i den siste diktsamlingen Soluret fra 1956, sier han om ungdomstiden:

Jeg fant meg mellom bark og ved
i to slags kunnskapstrær:
Det var det gamle Adams-tre
og det som bar en ny beskjed
om Gud i alt som er.

I dette diktet kommer det tydelig frem at han følte seg dratt mellom den strenge kristendommen i barndomshjemmet og panteismen med Gud i alt omkring oss. Han trodde ikke på noe liv etter dette. Det var i gjentagelsen i naturen og i de etterlevendes minner han fant det evige liv.

Men selv om Herman Wildenvey ikke var noen «personlig kristen», var han sterkt knyttet til den kristne kulturen. Den ga ham en ballast han stadig hentet inspirasjon og bilder fra. Han kjente den godt, han var tiltrukket av mysteriene og persongalleriet i Bibelen og han utnyttet dette i diktningen. Jeg tror han brukte de bibelske motivene for å belyse sin egen virkelighet, uten at han derfor bekjente seg til det kristne budskapet.

I Hemmeligheter fra 1919 finner vi det vakre diktet «O, ennu å være».

O, ENNU Å VÆRE

O, ennu å synge om midtsommernetter,
og ennu å ånde i kryddersval luft,
ennu å vite hva blomstene hetter
og nevne dem ved deres farve og duft.
Ennu å være en sjel som i drømme
dristig lar evige anelser strømme
utover eter og all fornuft . . .

O, ennu å være den samme, den samme
flakkende sanger og seer som før,
et billed av Gud uten glass og ramme,
en blomst mellom sommerens fagre millefleurs!
Ennu å hvile blant kløver og vikker
og høre at himmelens stueur tikker
inne bak skyenes regnbueslør.

O, ennu å være for intet å regne,
uten i menneskeøyne en skam,
være en drømmer som verden vil steine,
være en bror på hvem brødre har ram!
Ennu å tro, tross filistrenes kverner,
at solen og månen og elleve stjerner
hilser en drømmer og bukker for ham.

O, ennu å dvele til dagen er omme
ute i ensom og edel natur.
Ennu å vente den elskedes komme
lokkende søtt på skalmeie og lur.
Ennu å sette en plett på sitt rykte
uten å være en Josef og flykte
for kvinne i borg eller jomfru i bur!

O, ennu å være enfoldig som duen
og listig som slangen en gang iblant!
Ennu å hilse på himlen med luen
og takke for tider og timer som rant!
Ennu å sitte med øynene våte
og spørre seg selv: skal man le eller gråte,
ettersom livet er løgn eller sant?

O, ennu å spørre: er sjelen og sansen
en gnist fra en ildgud, hvis flamme er hel?
Og derpå å svare: at Gud er substansen,
hvorav dette levende liv er en del!
Ennu å føle seg ett med det hele
og øyne en guddom i alle dets dele
og spørre: har dyret og blomstene sjel?

O, ennu å tumle med skapermotivet
og senke seg ned i mysteriers dyp.
Ennu å grunne seg grå over livet
og leve det ut som et lykkelig kryp!
Ennu å sitte betraktende rolig
og gjette seg til hvordan livet tok bolig
i mammut og mygg, mastodont og polyp!

O, ennu å se alle arter og former
av livet som skisser og utkast til oss!
Ennu å tro, at i sjelsdypet dormer
evner og allmakt som kraft i en foss.
Ennu å mene, vi ligner en skaper
mere enn nokså fornuftige aper, -
og det så vel dumhet som visdom til tross!

O, ennu å føle og leve og ånde
utenfor dagens og dumhetens kiv.
Ennu å høre og se allehånde
og være det evige infinitiv.
Ennu å synge om midtsommernetter,
til døden en stopper for sangene setter,
det takker jeg gudene for med mitt liv . . .

Wildenveys litterære forbilder

Det var muligens flere forfattere som var litterære forbilder for Wildenvey. Holberg og Wessel er allerede nevnt, men de to han kanskje mer enn noen andre var påvirket av, var Goethe og den svenske «nittiotals»-forfatteren Gustaf Fröding. Wildenvey ble da også, i alle fall på folkemunne, kalt for Norges Fröding. De har mange likhetstrekk i måten å nærme seg natur, mystikk og folkeliv på. De beveget seg begge mellom lys latter og mørk melankoli, og kanskje også galgenhumor. De skrev begge syngende og melodiøst - og lett om de tunge ting.

Det er ikke for ingenting at det henger et stort bilde av Fröding på Wildenveys arbeidsrom i Stavern. Det har påskriften: «Kjære Wildenvey! Jeg sender dette bildet til deg hvor det hører mest hjemme i dette land.» Hamsuns eneste diktsamling «Det vilde kor» kom også til å bety svært mye for Wildenvey. Han så i det hele tatt svært opp til Hamsun og forsvarte ham ved flere anledninger. Goethe inspirerte ham nok mest, både angående det litterære og det åndelige innholdet i diktningen. På en håndskrevet gjendiktning av Goethes «Ein Gleiches» har Wildenvey skrevet: «Enda et overflødig forsøk på å efterhalte mesteren.» Ellers skapte jo Wildenvey sin egen stil og sin egen rytme, og ble selv inspirasjonskilde for diktere som kom etter, ikke minst André Bjerke.

Wildenvey ble sjelden helt fornøyd med det han gjorde. Han omarbeidet diktene sine ustanselig og han kunne arbeide med et ord eller én eneste setning i flere dager. Etterlatte håndskrifter viser dikt i 8 - 10 forskjellige utgaver - som likevel ikke ble funnet verdige å komme på trykk!

Han arbeidet ofte om natten også, når han ble inspirert, men inspirasjonen kom innenfra. En gang han hadde besøk på arbeidsrommet, ble vedkommende overveldet av den vakre utsikten utover sjøen, og mente at Wildenvey måtte bli inspirert av et slikt syn. Wildenvey svarte at når han arbeidet, rullet han ofte ned gardinen. Han hadde slett ikke tid til å bli inspirert.

Stavern og Hergisheim

Herman Wildenvey bodde størstedelen av sitt voksne liv i Stavern. Her fikk han, sammen med sin kjære Gisken, bygd ”Hergisheim”, Herman og Giskens heim i 1927. Det var hans fire snekkerkyndige brødre fra Portåsen som satte det opp. Stedet eies nå av dikterens datter, Hanna Wildenvey, og hennes barn., og er delvis bebodd. Det er derfor ikke åpent for publikum i alminnelighet. Det vil imidlertid kunne gjøres avtaler for grupper som vil besøke stedet. Avtale kan gjøres med Hanna Wildenvey på tlf. 907 22 790.

Hergisheim
Foto: Rune Sørlies fotosamling

Herman Wildenveys arbeidsværelse i Hergisheim
Foto: Rune Sørlies fotosamling

I en opplesningsserie i NRK i 1950-årene, spurte intervjueren Wildenvey hvorfor han ikke hadde slått seg ned i den kjære hjembygda, da han kom ute fra verden den vide. Wildenvey svarte at han hadde reist til Stavern for å feriere en fjorten dagers tid og var blitt boende der, «og» sa han videre: «Stavern er det vidunderligste sted man kan ønske seg hjem fra.»

NOCTURNE

En lampe på bordet brenner
og lyser blekt over år.
Jeg skriver dikt mine venner,
og dikt etter dikt forgår
stumt under mine hender.

Endelig litt å sitere…
for dem som må skrive selv:
Jeg vil ikke skrive mere.
Jeg skriver allikevel,
Herren velsigne dere!

Ensomhet er fornøden,
stumhet er på sin plass.
Natten er morgenrøden
om noen timeglass…
Er der et dikt efter døden?

Liv og diktning var ett og det samme for Herman Wildenvey. Når han i dette vakre diktet Nocturne, fra den aller siste diktsamlingen Soluret, spør om det er et dikt etter døden, spør han samtidig om det er et liv etter døden. 

Herman Wildenvey var alltid redd for ikke å være god nok og han var redd for å bli glemt, for at diktene hans ikke skulle ha et liv etter døden. Jeg tror at hans dikt vil leve og ha aktualitet lenge, lenge. De vil fortsatt appellere til alle typer mennesker i alle aldre, og disse vil fortsatt si: “Dette er jo som skrevet akkurat for meg!”

Og Wildenvey vil få rett når han sier:

Verset er den enetale
som et ensomt hjerte fører
i et nesten hellig håp
om at noen hører.

Hør meg du hvis unge hjerte
dikter skjønne melodier
til min tekst så versets røst
toner når jeg tier…

- Anne Lise Nedberg (tekst)