En vandring på kyststien - del 5

Publisert: 2006-06-20 kl. 09:58

Kategori(er): Kyststien

Etappen fra Guslandutmarka til Nevlunghavn.

I denne føljetongen beskriver Svenn Dvergastein sin opplevelse av Kyststien i bilder og ord. Illustrasjon: Charlotte Jørgensen / charlotte.no
(Klikk på kartet for større versjon!)

Etappe 5: GUSLANDUTMARKA - NEVLUNGHAVN

Kyststien er et usminket stykke natur hvor man ikke har gjort forsøk på å forskjønne noe. Det samme gjelder for været og det klima vi har her i distriktet året gjennom. Bruken av stien foregår til store deler i høst-, vinter og vårhalvåret. I så måte er det ikke uvanlig å møte på dårlig vær eller tåke. På denne etappen har jeg nettopp valgt å presentere bilder fra en dag det er litt grått og tåketungt, og det har sin årsak i at jeg ønsker å trekke veksler på været og dets betydning for turopplevelsen. Det er tross alt ikke været som bør styre om man skal ut på tur eller ikke og det er vel denne etappens beskrivelse et bevis på vil jeg tro.
Vi starter nå på Guslandutmarka en tåketung søndag, dette åkerland som strekker seg sydover mot havet, og kommer til å ende ved en perle nemmelig Nevlunghavn. Denne strekningen er en av de mest kuperte områdene på kyststien. Det varierte og kuperte terrenget representerer en ekstra utfordring på glatte og mosegrodde svaberg, som det forøvrig er mye av akkurat her.
Turen starter fra parkeringsplassen helt syd i Guslandutmarka. Vi rusler sydover og møter umiddelbart et fjellparti som kan være glatt når været er fuktig. Her må det vises forsiktighet ved passering, for selv om det ikke ser glatt ut så er det faktisk det.

Her er det bratt og glatt

Når vi kommer ned fra fjellpartiet snegler veien seg gjennom et skogholt der mange av trærne er overgrodd med mose. Det er et karakteristisk tegn på skogen her ute at mosen gror godt både på og rundt trærne. Det er gjerne med på å skape en rar stemning, spesielt når været er slik som denne dagen med relativt tett tåke. Fellesnevner for de mange av skogholtene på denne strekningen er at det som regel bestandig er fuktig her, enten av sjørøyk eller fuktig luft på grunn av fordampning i hav og grunn.

Høy fuktighet resulterer i at stien ofte er litt gjørmete, men det er god plass på sidene av stien eller større steiner som fungerer som øyer man kan gå på. Ofte kan det lønne seg å benytte steinene for å ikke bli så våt, hvis skotøyet ikke skulle være det rette for terrenget. Igjen er det altså skotøyet som betyr mest for at turen blir bra. Jeg har selv kjøpt solide tursko på Stavern Sport, og der har de bra utvalg av sko for denne type underlag.

Etter skogholtet kommer vi ned i Breidebukta, som er den første av flere små bukter bortover mot Nevlunghavn. Breidebukta er spesiell ved at stien er lagt opp på en gangvei langs en bratt fjellvegg og med havet som går under denne gangveien. Et flott sted hvor det kan være fint å ta det litt med ro for å nyte de særegne omgivelsene.

Skogholt på toppen av skrenten

Ned mot Breidebukta

Karakteristisk gangvei langs den bratte fjellsiden i Breidebukta

Over gangveien i Breidebukta

Ned fra gangveien og over steinene til høyre innerst i Breidebukta

Når vi forlater Breidebukta går vi igjen inn i skogen. Den fuktige kystskogen er tett og veldig artig å gå gjennom. Det er mye småfugl her inne, som f.eks. Rødstrupen, som er Norges minste, overvintrende fugleart. Det lille knøttet er knapt nok større enn en golfball, og man kan undres på hvordan fuglen klarer å holde varmen under hele vinteren. Hvis du stopper opp i skogen kan du ofte høre en slags knitrende lyd, og det kan da være Rødstrupen. Fuglen går som regel godt sammen med terrenget og kan være vanskelig å få øye på selv om den vinterstid ofte kommer på nært hold - bare en meter eller to. Har du øyne og ører på stilk vil du før eller senere både se og høre den lille krabaten i busker og kratt.

Etter skogholtet åpner det seg igjen ei lita bukt borte ved Kloppsand. Stien går innom alle småbuktene og karakteristisk for disse er de små pirene og moloene som huser plass for småbåtene til hyttefolk og lokale beboere. Praktfullt beliggende er en fellesnevner for buktene vi passerer. Det samme kan nok sies om mange av hyttene langs denne strekningen. Ofte passerer stien rett inntil hytteveggen og derfor tar jeg gjerne hensyn når jeg går forbi så tett inntil hytter. Hyttene er flittig i bruk og det er som regel folk der, og jeg har aldri fått problemer med den tette passeringen av hytter da jeg helst går rett forbi uten å være for nysgjerrig. Selv om allemannsretten gjelder er det ikke forbudt å vise hensyn til dem som bor langs stien og har tillatt at stien passerer såpass nær hytteveggen flere steder.

Over Kloppsandbukta er det et åpent og fint landskap før vi må over en liten fjelltopp. Det glatte fjellet over toppen inngir også her til forsiktighet når man setter ned foten.

Nytt skogholdt etter Breidebukta, med mye mosegrodde trær og steiner

Ei lita bukt på Kloppsand

Steinur på vei andre siden av den lille bukta

Passering av hytte og her går stien helt inntil hytteveggen på venstre side

Nede i kloppesandbukta med båter i vinteropplag

Vi skal over fjelltoppen etter Kloppesandbukta

Fremkommeligheten er på topp når det bygges slike trapper

Her bør man benytte seg av rekkverket

Vi fortsetter over toppen og på andre siden kommer vi ned i Ødegårdsbukta. Ved nedstigningen fra fjellet er det laget et flott trappesystem som består av både treverk og mur. Første del er en 50 meter lang tretrapp som er noe for seg selv, og nederst i tretrappen går vi på flotte murtrapper. I Ødegårdsbukta er det også båtplasser og flere pirer som stikker ut i bukta. Bukta ligger flott til og er i ly for vær og vind fra sydvest. Terrenget er gressflater og grusvei. Det er også et fint båthus ned mot vannkanten og der setter jeg meg gjerne ned og tar litt vann og en kopp kaffe. Stillhet preger hele stedet, og det er noe av det jeg setter mest pris på akkurat her. Vi går over på en liten grusvei når vi forlater Ødegårdsbukta, og følger denne ca. 500 meter nordover før vi trer inn i skogen til venstre oppe i veien.

Tretrappen ned mot Ødegårdsbukta

Nederst i tretrappen er utsikten god ut i Ødegårdsbukta, selv i tåke

Vi går inn til venstre ved den store eika oppe i veien

Nå skal vi igjen vandre gjennom et skogområde, som er den lengste skogstrekningen på denne etappen. Løvallåsen ligger til venstre for stien og skogen er en blanding av løvtrær og barskog. Om våren er det et fantastisk blomsterhav av hvitveis og blåveis her inne og det er et eldorado for naturfotografer og andre som elsker blomster. Jeg selv har brukt mang en time med blomsterfotografering i skogbunnen her og senker ofte tempoet i skogen for å få med meg floraen der inne.

I enden av skogen beveger vi oss igjen ut på svabergene, men først passerer vi Smørvika og Styggåsodden på venstre side av vika. Vi skal gå sydvestover på høyre side og ut på Smørvikodden og svabergene utenfor. Styggåsodden (også kalt Løvallodden) er et fantastisk, geologisk mesterverk, som naturfotograf Svein E. Børresen sier i Vestfoldboka si. Han beskriver stedet som en utrolig lagkake, der sand- og kalkstein ligger i jevne lag fra bunn til topp. Hele åsen ligger skrått ut i havet og minner om et havarert kjempeskip der det ligger. Du kan ikke unngå å se den unike odden når du passerer Smørvika og Smørvikodden på motsatt side. Et syn bare forunt dem som tar turen forbi akkurat her. Så fortsetter vi sydvestover mot Løvall og terrenget glir igjen over i svaberg.

Løvskogen langs Løvallåsen

Smørvika, og vi skimter Styggåsodden (Løvallodden) på venstre side. Vi går derimot til høyre

Svabergene sydvestover fra Smørvikodden

Etter en strekning på 1,5 kilometer med kupert svaberg når vi Løvall og Skutebakken. Det er grusveien et stykke forbi Skutebaken og en gammel sjøbod preger området og dets anvendelse. Her er det fiske som har hatt prioritet før i tiden, og jeg anbefaler å ta området rundt sjøboden nærmere i øyesyn da den byr på mange severdige detaljer. Når sjøboden er passert går vi over på sti igjen og vi nærmer oss Omrestranda. Først må vi over våtmarksområdet på Hella hvor fuglene trives godt. Det er mye skarv og vadere som trives i disse våtmarkene, men også gråhegre ser ut til å trives. Ut fra mine observasjoner av fugleliv langs Kyststien kan jeg trygt si at dette området er det stedet jeg har sett flest Hegrer. Hvis du går litt forsiktig i terrenget uten å være for høylytt og uten for brå bevegelser vil du komme ganske nær Hegren før den oppdager deg. Gråhegren er uhyre sky, men dette lar seg gjøre å komme innpå.

Nesten rett etter at vi har kommet inn på våtmarksområdet ser vi en gigantisk stein som ligger i det ellers flate landskapet. Den er 3 meter på det høyeste og 20 meter i omkrets og virker rett og slett malplassert der den står som eneste høydeforskjell i det flate terrenget. Det sies på folkemunne at dette er en av de tre steinene som ble kastet av to troll fra Jomfruland i en konkurranse om å få prinsessa, men i virkeligheten er denne steinen som all annen stein og grus blitt liggende igjen etter istiden. Fascinerende er det i hvert fall å rusle langs stien her. Ellers preges området av Norges høyeste gressart. Det er bygget små broer over de største områdene som er mest myrbefengt, og det er spennende å gå på stien når gresset står 3 meter opp på hver kant av deg.

Vi kommer inn mot Skutebakken

Skutebakken, og vi går på grusvei

Den gamle sjøboden på Skutebakken

Vi tar av til venstre etter passering av det høye gresset

Over den lille broen kommer vi til steinen som ruver så stort

Rart å se steinen i det ellers flate landskapet og vi går til venstre for steinen

En av flere enkle broer

Karakteristisk utsikt mot sjøen i dette området

Gjennom våtmarksområdet og vi kommer ut på Omre. Her går vi over på den siste strekningen i denne etappen, som består av grusvei. Vi passerer Omre camping på høyre side og en liten nyopprettet småbåthavn på venstre side, før vi kommer bort på selve Omrestranda. Stranda strekker seg en kilometer sydvestover mot Nevlunghavn og vi kommer til enden av denne etappen når vi setter føttene ned på den nyanlagte parkeringsplassen rett ved Nevlunghavn Konditori og Bakeri.