På morgenen Kristi himmelfartsdag 21. mai 2009 reiste vi og 5 vennepar med Ryanair fra Sandefjord til Pisa i Italia. 

Målet var Cinque Terre, de 5 byer som ligger tett i tett ved kysten nordvest i Italia, syd for Genova. En 5 dagers tur var booket inn. Reise og hotell var bestilt et halvår i forveien, og vi gledet oss, for været så lovende ut. Vi skulle bo i Riomaggiore, den sydligste byen i Cinque Terre. Ut ifra bilder så dette spennende ut.

Ved ankomst Pisa, merket vi forskjellen fra Norge, sikkert 10 grader varmere, deilig.  Transporten videre skulle gå med tog, så det var bare å stille seg i kø for å kjøpe billett.  Du verden hvor billig det er å kjøre tog i Italia. Pisa – Riomaggiore kostet ikke mer enn 6 Euro pr. pers, riktignok med grupperabatt. Turen var beregnet til ca 1,5 time.

Turen gikk nordover, via La Spezia, før vi kjørte inn i det vulkanske fjellet i en lang tunnel. Tunnelen førte oss helt til Riomaggiore (9 minutter). Ved ankomst jernbanestasjonen i Riomaggiore, var det bare å finne ut hvor hotellet var i denne byen. By? Det var ikke mer et noen få hus som lå i en bratt bakke. Jo da, følg bare gangtunnelen til høyre for stasjonen, og ta til venstre ved utgangen, og inn i Via Colombo.

Hotellet vi skulle bo på var lite med ca. 10-12 rom. Hotel La Zorza , Via Colombo 36 , lå rett utenfor gangtunnelen fra jernbanestasjonen (http://www.hotelzorza.com). Nå lignet det mer på bildene vi hadde sett fra brosjyrer. En vei oppover, med bygninger som klamret seg i fjellsiden på begge sider.  Rommet vårt lå i 3. etg.  Vi gikk inn i et portrom og ikke ”mer” enn 30 trapper opp fra veien for å komme opp på rommet.

Noen dager før vi skulle dra, fikk vi en mail fra hotellet om at det ikke var så lurt å ankomme med bil denne dagen, da det var målpassering på tempoetappen i Giro de Italia i Riomaggiore denne dagen.  Oi, oi, en ”høydare”. Dette måtte vi få med oss. 

Her gjaldt det å komme fort til hotellet, få sjekket inn, og kommet oss opp til målområdet. Ja opp er det riktige ordet. Vi kunne se målseilet oppe i fjellet. Det kunne vel ikke være mer enn ca. 4-500m opp.  Etter å ha skjønt at dette ikke bare var å gå (det gikk rett opp), hoppet vi på en grønn minibuss utenfor hotellet. En minibuss (15 seter + like mange som sto) var den største kjøredoningen det var plass til i de trange gatene. Etter en kort tur på 3-4 min. i maks 2. gir, var det bussbytte.  En større buss fraktet oss opp i fjellet, via en mengde svinger (det vi er vant til å se fra fjelletappene i de store sykkelløpene). Den siste km måtte vi gå, for alt av veier var stengt.  Vi gikk / småløp mot målseilet og møtte de sykkellistene som var kommet i mål.

Oi, var ikke det Lance Armstrong? Det var i alle fall en Astanaløper med en flokk av journalister og kamerafolk i hælene. Var det Edvin Boasson Hagen?  Nok en haug med pressefolk rundt en sliten sykkellist.

Framme ved målseilet fikk vi en brukbar plass.  En entusiastisk speaker ropte og skrek på Italiensk. Etter hvert som deltakerne nærmet seg mål, steg lydnivået. Vi kunne ikke så mye italiensk, men skjønte fort at dette var dagen til Denis Menchov.  Publikum og sponsorer jublet, og plutselig hadde vi en orange Skoda vaskehatt tredd nedover ørene.  Fornøyd med opplevelsen startet vi vadringen mot bussene igjen. Noen av oss fant en sti i fjellsiden, og de kom ned i byen lenge før oss andre som kjørte buss.

Etter en dusj, samlet vi oss for å se oss litt omkring i byen, og få oss noe å spise.  Det var blitt langt på ettermiddagen, og vi var sultne.
Cinque Terre er kjent som fiskelandsbyer, så da måtte vi jo prøve fisken.  For undertegnede og frue, er ikke fisk det som frister mest, men la gå, for en sjelden gang.  Vi bestilte alle en lik rett, dagens grillede fisk.  Kaldt øl hørte også med, og ja da, en Grappa også. Man kan ikke være i Italia uten å ha fått minst et par Grappa.  De som ikke hadde prøvd dette før, fikk seg en opplevelse.  Det sies at Grappa (druebrennevin som lages på restene etter vinproduksjon) lages i 7 forskjellige klasser, hvorav de 4 første ikke er beregnet for andre enn de som ”er barka”.  Vi var heldige, og fikk en Grappa som jeg vil anta var en klasse 6.

Maten kom, men hva var det? Berggylte? Krabbetegne agn? Fisken var hel, med hode og hale, men heldigvis var innmaten tatt ut. Salat og Chips var en del av tilbehøret, og det var jeg glad for. For ikke å bli mobbet av gjengen, så tygde vi oss igjennom både skinn og bein, i alle fall en liten stund.

Kvelden ble avsluttet med litt mer øl og vin, og selvsagt Italiensk Gelato. Italiensk is er av verdensklasse.
Vi var litt overrasket over prisnivået i Cinque Terre. Det var norske priser på både mat og drikke. Øl kostet 5 Euro for 0,4.  Flaske i butikk 3 Euro (0,33l). Vin i butikk kostet fra omtrent 10 Euro pr. flaske.  Vann 1 Euro (0,5l). 

Byene som tilhører Cinque Terre er fra syd; Riomaggiore, Manarola, Corniglia, Vernazza og Monterosso, hvorav den siste byen er den største.  Byene klamrer seg til fjellsidene, og det er nok mang en bygningskyndig som stusser på at det går an.  Det er ikke noe for folk som har høydeskrekk.
Alle byene har jernbanestopp i umiddelbar nærhet, selv om det er 389 trappetrinn fra jernbanen og opp til Corniglia by.  Kan opplyse at melkesyra kom etter omtrent 200 trinn, men vi kom opp.
Alle byene foruten Corniglia har også anløp av turistbåter / ferger (tar 3-400 passasjerer).

Mellom byene er det laget turiststier som følger fjellformasjoner og vannet.  Disse stier er et yndet turistmål, og vi hadde også planer om å gå disse etappene.  Totalt er samlet distanse 9 km. Estimert gangtid er 5 timer.  9 km på 5 timer. Vi går jo til Larvik på ca. en time. Dette kunne vel ikke være noen stor prøve? Trodde vi!

Dag 2. Våknet opp til lyden av knuste flasker kl. 6 om morgenen. De starter tidlig med rydding og klargjøring i Riomaggiore. Godt at vi fikk lagt oss før kl. 24 dagen før. Været var fantastisk, og allerede kl 9 var det 26 grader.
Frokost på hotellet var en typisk English breakfast. Loff, toast, syltetøy og annet søtt.

Gikk til innkjøp av en del vann for turen. Da ingen av oss hadde evnen til å lage vin av vann, måtte vi også kjøpe inn noe vin.
Turen skulle gå med båt til Monterosso (8 Euro/stk), hvor vi skulle gå en eller to etapper.  Brygga i Riomaggiore var en liten odde litt utenfor byen, som båten kjørte inn til med baugen, før en enkel landgang førte oss om bord.  Turen gikk innom de andre byene, før vi etter omtrent en halvtimes båttur ankom Monterosso.  Kjempefin tur, hvor vi virkelig fikk sett byene og landskapet. Oppe i fjellsidene og langs vannet så vi også de berømte stiene. Vi gledet oss.  Men først litt mat og litt å styrke oss på. En kald øl (birra Moretti) var greit å begynne med.  Noen ville også ta et raskt bad, og noen en øl til.  Derfor ble den første turen ikke startet opp før omtrent kl. 2.  Smart, for da var det jo ikke mer enn noen og tredve grader (i skyggen). Den første etappen var på 4 km, og gangtid var stipulert til 2 timer. Sikkert beregnet for vanlige turister, trodde vi, men der skulle vi ta feil.

Oppover, oppover og oppover. Sikkert over 1500 (jeg mistet fort tellingen) trappetrinn i forskjellige trinnhøyder. Melkesyren kom langt tidligere enn jeg hadde fryktet. Hvorfor hadde jeg ikke vært mer på Spenst, dette var slitsomt.  De sprekeste gikk litt i forveien, men noen måtte jo gå bakerst, og denne gangen ”tok jeg på meg” det ansvaret.  Stien var også så smal. Enkelte steder så smal at vi måtte stoppe opp og slippe motgående turister forbi.  Enkelte steder var det omtrent umulig å passere hverandre, da det var stupbratt.  Her ville jeg ikke gått i regnvær med glatte stier.  Jammen godt at vi hadde gode joggesko.

Etter en time måtte jeg ringe, er det langt igjen til toppen? Vet ikke om jeg må snu.  Orker snart ikke mer.  Heldigvis var det et oppløftende svar, kun et par hundre trinn til. 10 minutter.
Rasteplassen på toppen var en befrielse. Vinen ble åpnet og vi nøt utsikten mens melkesyra smått slapp taket i de slitne beina.
Herfra bar det sakte nedover mot Vernazza, hvor vi så en etterlengtet badestrand. En dukkert var det vi lengtet etter. Men først måtte vi ned den siste etappen, og den var like bratt som den første delen.  Det var heldigvis langt lettere å gå nedover.  Men jeg syntes synd på en del av dem som vi møtte på vei oppover, i starten på sin løype.  De skulle bare visst……

Etter et deilig bad og et par kalde birra Moretti på en fortausrestaurant, bestemte vi oss for at en etappe fikk være nok i dag.  Vi tok toget tilbake til Riomaggiore.
Etter en dusj, delte vi oss. Noen ville spise Pizza eller pasta, mens andre ville spise ost og skinke på stranda (strand og strand, det er bare fjell i forskjellige former). 
Klokken var ikke mye over 23 da vi krøyp under dyna. Beina verket fortsatt.

Dag 3. Igjen våknet vi til bråket av knuste flasker kl. 6 om morgenen. Du verden, i dag igjen. Ryddegjengen var i gang like tidlig i dag.

Etter frokost og innkjøp av vann, var det etappene fra Riomaggiore til Manarola og Corniglia som skulle gjennomføres. Disse var stipulert til 20 min. og 1 time og 20 min.  Disse var enkle etapper, selv om avslutningen opp til Corniglia var en liten utfordring.  Etappen til Manarola blir kalt Via del Amore, kjærlighetstien.  Stien går langs vannet med høydeforskjell fra 5-100m.  Fin tur. Her kan du også gå med sandaler.
Langs hele stien hadde forelskede par risset inn navnene sine i kaktuser som vokste inntil stien.  Et sted var det låst hundrevis av hengelåser til en figur.  Ingen hadde nøkkel, og det var ikke rart.  Evig kjærlighet ble forseglet med å låse en hengelås og kaste nøkkelen i vannet. Jeg lurer på hva de forelskede gjør ved skilsmisse? Kanskje noen har en reservenøkkel i tilfelle?

Vi besøkte også et grei lite vannhull halvveis på Via del Amore, som fristet med en kald birra Moretti.  Regner med at eieren er millionær, for stien gikk igjennom lokalene, og det var ikke en stol ledig.

I Manarola var det tissepause og isspising, før vi vandret videre mot Corniglia.  Også en grei etappe. Fra jernbanestasjonen i Corniglia (noen hundre meter nedenfor byen) og opp til byen var det mulighet til å ta buss, eller gjøre som de fleste, gå de 389 trappene opp til byen. Vi gikk. Det gikk bedre enn dagen før, og vi kom i samlet flokk opp til toppen.  I byen fant vi oss et koselig spisested, med div. småretter og salat, og birra Moretti.
Etter mat var spørsmålet, skulle vi ta den siste etappen også?  Den hadde riktignok like bratt stigning som etappen fra dag en, men det så ut som om det var lettere å gå fra Corniglia til Vernazza enn motsatt. Turen var stipulert til 1 time og 30min.  Det var over 30 grader i skyggen.
Gruppen delte seg, i fottur og togtur.  Siden jeg ikke hadde kjørt denne strekningen med tog før, valgte jeg naturligvis dette.  Vi ruslet ned mot jernbanestasjonen, og klarte akkurat å misse toget med et minutt.  Måtte bare vente en time på neste.

Vi ankom Vernazza en time og 10 minutter etter at fotturistene la i vei. Vi regnet fortsatt med å rekke en Moretti før dem, men det viste seg at noen hadde latt det gå litt prestisje i å komme før oss (de må ha luktet at vi ikke rakk toget). Da vi ankom ”stamkafeen” ved stranden, satt det en kjent gjeng der og lo. De hadde også rukket å bestille en Moretti før vi kom. Det var som vi antok, lettere å gå den veien de hadde gått enn motsatt vei.

På ettermiddagen delte vi oss, da noen ville spise fisk og noen savnet kjøtt.  Fisk skulle spises i Vernazza, mens kjøtt skulle spises i Riomaggiore.  Togturen ”hjem” tok 15-20 min, og vi fant en kjøttrestaurant litt oppe i byen.
Etter den ”ordentlige” middagen ruslet vi oss en tur ned mot havna, hvor vi også fant stien den lille via del Amore.  Denne stien går fra havnen og fram til jernbanestasjonen, ”utvendig” langs fjellene.  Nydelig tur i solnedgang. Det var nesten så en ble litt forelsket.

Dag 4.  Vi hadde gått alle strekningene, hva nå?  Jo vi var blitt anbefalt å ta båten sydover til byen Portovenere.  Denne hører ikke til i Cinque Terre, men den er absolutt vært et besøk.  Byen er mer en by enn byene i Cinque Terre. En flott kirke og borg møter deg ved ankomst, og inne i de trange bygatene fant vi Italias beste Gelato. Rikelig med restauranter langs hele havnen. 
Det går ikke tog til Portovenere, men det er flere båt og bussavganger til La Spezia, i tillegg til båt til Cinque Terre.
Båtturen tilbake gikk helt til Monterosso. Vi hadde kjøpt dagsbillett til båtene (16 Euro/stk), og været var fantastisk, derfor fristet det med en ettermiddag på sandstranden i Monterosso.

Sanden var glovarn, så vi måtte leie en parasoll (5Euro).  Vannet var nydelig, over 20 grader. Morettien var kald. Kunne vi bedre ha det? Vel, det var sulten da! Halvparten av reisefølge gikk i forveien og sjekket mulige spisesteder. Klokken var 19 og siestaen var over.  Etter et par telefoner ble troppene samlet, og så var det bare å benke seg ned.
Grei mat for de som fikk mat (en person ble glemt, og noen fikk færre retter enn bestilt). Dvs. på regninga sto rettene oppført selv om vi ikke hadde fått alt.  Etter en del diskusjon og flere ”mi scusi”, sorry, etc. gikk vi fra restauranten etter å ha betalt 30 Euro mindre enn det som sto på regningen.
Vi kom nesten til jernbanestasjonen før vi ble innhentet av mama Boss.  Kelneren hadde ”glemt” å informere om rabatten, 12 par armer og bein klarte å overbevise henne om at vi hadde betalt riktig beløp. Vi hadde tatt vare på regningen med kelnerens notater (det ble nok mindre lønn på henne denne kvelden).
Turen hjem gikk med tog og etter et par nightcups ”oppe i gata”, ropte senga på oss. Vi hadde jo avtale med ryddegjengen dagen etter også.

Dag 5. Hjemreise.
Etter som vanlig å ha hilst på ryddegjengen, spiste vi den tradisjonelle engelske frokosten. Vi hadde bestemt oss for å dra til Pisa på formiddagen, slik at vi også kunne få sett oss litt omkring der.  Det skjeve tårnet var jo noe som vi måtte se.  Togturen gikk raskt (ca 1,5time). Vi satt i en vogn med aircondition.
Vi satte fra oss koffertene i oppbevaringen på togstasjonen i Pisa(6 Euro pr. stk). Greit, da slapp vi å dra på disse rundt om i byen.  Vi hadde ikke helt bestemt oss for om vi skulle overnatte, eller om vi skulle ”døgne” på flyplassen. Vi måtte i alle tilfeller være på flyplassen kl. 4 på morgenen, da flyet skulle gå ca. kl. 6.

I Pisa var det veldig varmt, nærmere 40 grader ble vi fortalt.  Vi fant raskt ut at de fineste butikkene hadde aircondition, så jentene var glade da vi foreslo en del shopping uten å shoppe. Vel, noen måtte jo shoppe litt da, suvernier til de som var hjemme.  Vi fant også en liten ”flekk” hvor de serverte kalde Moretti.

Det skjeve tårnet var akkurat slik jeg hadde forestilt meg.  Flott å se på.  Vi tilbrakte et par timer i skyggen av tårnet. Ingen tok turen opp, da det måtte kjøpes besøkstid på forhånd før en kunne gå opp i tårnet, og første ledige tid var ca. kl 19.
Prisnivået i Pisa var mer normalt Italiensk. Pizzaen kostet omtrent halvparten av pizzaen i Cinque Terre. Moretti var også billigere.

Etter en lett sightseeing og en pizza, var klokken blitt ca 21. Vi hentet koffertene våre og satte oss på toget ut til flyplassen (7 min kjøretid).
Vi hadde bestemt oss for ”å døgne” på flyplassen, da vi allikevel måtte være der kl. 04.00.  Flyet gikk kl. 06.15. Hadde kjøpt inn litt drikke og snop, og vi fant en plass i 2. etg. i terminalbygget. Her ble vi ikke lenge, for det var utrolig varmt. De fleste av oss gikk ut og rigget ”en camp” ute på plenen.  De andre kom ut etter hvert.  Flyplassen stengte ca. kl. 24, så nødvendige ærend måtte planlegges før stengetid.

På ”campen” på plenen kom det etter hvert også andre ”loffere”, og vi hygget oss. Noen drakk vin, noen leste og noen sov litt.  Etter hvert ble det litt rått og småkjølig, så vi flyttet over til en uterestaurant med tak.  Her var det litt lunere.  Flyttingen kom i grevens tid, for ved 3 tiden startet det automatiske vanningsanlegget, og de som sov i ”campen” våknet fort. Det var heldigvis ingen av våre.

Flyplassen åpnet kl. 04.00, og da var det bare å stille seg i kø for innsjekking og passering av nødvendige kontroller.  Nå skulle det bli deilig å komme hjem. Hadde vel lukket øynene en halv time tror jeg.

Flyet dro presis og vi landet på Torp litt foran skjemaet.  Etter taxfree og tollpassering var det bare å hente bilen. Jeg hadde min i parkeringshuset mens de andre hadde sine på overvåket uteplass.  Du verden for en prisforskjell. Jeg betalte 750,- og de andre betalte 450,-.  Jeg vet hvor jeg skal stå neste gang jeg er ute og reiser.

En annet tips som jeg vil gi til andre er å reise hjem via Bergamo.  Vi snakket med noen kjente i Riomaggiore. De skulle reise til Bergamo med tog på søndag (5-6 timer), ta en overnatting i Bergamo og reise hjem til Torp på mandag middag. Mye bedre løsning enn den vi valgte. Dersom det ikke hadde vært for Giro de Italia, kunne vi begynt med et par timer i Pisa og så reist videre til Cinque Terre.
Vel hjemme var det ferskt brød og norsk pålegg, før senga ropte. Det var heldigvis fridag i dag også.

- Jan-Ole Sten Olsen, Stavern (tekst og foto)

Del en kobling til denne artikkelen: