Det var Ratke som brøt stillheten først: ”Det sporet du har holdt tilbake, hva er det?”

Wasborg vred seg litt ubekvemt fordi han følte han hadde ført dem bak lyset. Denne ideen han hadde hatt om å gjøre leitingen etter Kvernbit om til et kappløp mens han latet som om han spilte på lag for å få tilgang til all informasjonen som Kølla og Ratke fant frem til, hadde tydelig vært en fatal strategi. I verste fall var det nå gått menneskeliv.

”Jeg unnlot å fortelle at den andre delen av gravstøtten over Constance Helene ligger utenfor her som et trappetrinn til uthuset”. ”Jeg visste det! Jeg visste jeg hadde sett den andre halvdelen av støtta et sted”, utbrøt Kølla, som for lengst hadde innsett at det var for sent å komme med det nå.

Ratke snudde seg mot Wasborg igjen som fortsatte: ”Vel – det var min oldefar som har brakt den hit – dere forstår letingen etter Kvernbit er en syssel som er pågått i generasjoner i min familie. Min far døde imidlertid da jeg var ganske liten, lenge før jeg ble innvidd i mysteriene knyttet til Kvernbit. Mye av historien er skrevet ned, men mye informasjon har de tydeligvis betraktet som så selvsagt at de ikke har funnet det bryet verdt å feste det til papiret. Jeg har derfor mistet mange av de sporene som mine forfedre hadde funnet frem til, blant annet hvor brønnen var å finne under Kikut.”

”Inskripsjonen forklarer hvordan den første linjen fra Dragehulen skal trekkes slik at hele verset kan leses: ’Fra Dragenshule en linje kan trekkes gjennom sentrum i graven, så kan koden knekkes’.”

”Dere forstår: trianglet fra kirketaket er et verktøy til å få tegnet inn de riktige vinklene på kartet. Hvis man tenker seg at en linje skal trekkes mellom Kirken og krypten under Minnehallen, eller Dragehulen om man vil, får man ved dette verset den ene vinkelen i trekanten. Den andre vinkelen får man ved å forskyve trekanten langs linjen fra Dragehulen til kirken, slik at det andre hjørnet plasseres på kirken. Deretter trekker man tilsvarende den neste linjen langs trekantens lang side. Disse to linjene vil da krysse hverandre nøyaktig i skipsgraven på Skipsøya. Men dette hadde dere også funnet ut uten verselinjen. Det er viktig å legge merke til at disse linjene også fint lar seg trekke opp med vanlige overett merker hvis dere tar en titt på kartet. Det var selvsagt helt nødvendig siden sverdet ble lagt tilbake i graven lenge før kirken ble bygget i Stavern. Så disse rimene er noe som er kommet til i tiden etter at kirken ble bygget i 1756.”

”Hvem har funnet på dette”, spør Kølla nysgjerrig. ”Det er en orden som kaller seg Sverdets Voktere. De holder til her i Stavern, og er alle sammen etterkommere av Torkild - han som i utgangspunktet kjøpte Skipsøya og fikk denne oppkalt etter seg”. ”Det innebærer at de alle sammen har slektskapsbånd til Constance Helene også da?”, spør Ratke. ”Nei – de var mange søsken og mange av dem var halvsøsken. Men det som er av interesse for dere å vite er at det var dem som anla krypten under Minnehallen. Sverdets Voktere har sitt utspring i Cappucciner ordenen men har altså ingen forbindelse med disse forøvrig – det er jo en strengt bevoktet hemmelighet dere bokstavelig talt snublet over der. For Sverdets Voktere blir Kvernbit betraktet som deres største helligdom fordi sverdet ble benyttet som redskap til å kristne Norge av alle de tre kristningskongene i Norge: Håkon Den Gode - Adelsteinsfostre, Olav Trygvasson og Olav den Hellige.” Wasborg var tydelig tilfreds med alle brikkene som begynte å falle på plass.

”Har dere tilkalt politiet og sagt fra at dere har fjernet sverdet fra graven der ute?”, spør plutselig Wasborg. Spørsmålet kommer som lyn fra klar himmel, men har langt fra samme virkning på Kølla og Ratke, som begge tar det hele med knusende ro. ”Ja, det var det siste vi gjorde før vi satte kursen mot land – men vi unnlot å fortelle noe om sverdet.”, svarer Ratke kaldt. ”Sa dere fra hvor dere dro?”. ”Nix, vi ville være i fred”, svarer Ratke rolig og tilfreds.

Wasborg likte svarene han fikk dårlig, men på den annen side forsto han at både Ratke og Kølla hadde vært utsatt store psykiske påkjenninger de siste timene. Ratke skrur på mobiltelefonen og en kaskade av pip forteller om meldinger og ubesvarte anrop. ”Hmm – 26 ubesvarte anrop – alle sammen fra politiet i Larvik – og ett fra Åse”. Ratke skrur av mobilen igjen og legger den tilbake i lommen.

”Si meg en ting, hvem er det som ligger gravlagt der ute på Skibsøya siden graven blir betraktet å være ’rette sted’ for Kvernbit”, undrer Ratke. ”Det må jeg ærlig innrømme jeg ikke vet”, svarer Wasborg. ”Dette var jo også nytt for meg for inntil en dag siden. Men når jeg tenker meg om så kan det enten være Dag Eilivsson eller noen av hans forgjengere som har vært sverdets rette eiere. Jeg vet at Ragnar Sørlien hadde funnet ut at sverdet ble omtalt i en arvetvist i skarpretterslekta, men noen flere detaljer har jeg ikke.” Han ble plutselig avbrutt av telefonen som kimte til. De skvatt alle tre, og Wasborg gikk bort og løftet av røret.

”Wasborg, vær så god. Ja, det har jeg, et øyeblikk. Det er fra politiet…”, sier han henvendt til Ratke og rekker ham røret. ”Ratke…” Han dro umiddelbar kjensel på den formelle stemmen til Politimester Rasmussen fra Larvik politikammer. Nå haglet det inn med irettesettelser og spørsmål om hvor han hadde vært.

”Kan De komme til saken Rasmussen?”, kvitterte Ratke helt uberørt av alle irettesettelsene. ”Det kan jeg – de utkommanderte mannskapene om bord i patruljebåten, som for tiden ligger i Larvik, fant et lik flytende i sjøen syd av Floskjærmoloen på vei mot øya!”, svarte Rasmussen irritert. ”Det er jo begynt å bli et mønster dette her, Ratke, at når De er i nærheten er aldri skipsvrakene eller likene langt unna”, fortsatte Rasmussen spydig.

”Har dere identifisert personen?,” spør Ratke uberørt av hentydningene. ”Ja, det har vi: Hans Aasen”. ”Hans Aasen”, gjentar Ratke stille. ”Han var ille tilredt – hele hodet var kløvet på langs etter neseroten, og vi leter etter et skarpt drapsvåpen – ja du synes kanskje det høres dumt ut, men vi tror kanskje at drapet er utført med et sverd”. Ratke sa ingenting, bare lyttet.

Det begynte å gå opp for Ratke at Kølla og ham selv hadde kommet i det momentet da morderen var opptatt med å fjerne den drepte. Det var vel derfor han hadde latt sverdet bli liggende i graven mens han kvittet seg med liket – tanken var nok å returnere til graven og hente sverdet.

”Ja, og så har vi en skamslått elektriker fra E-verket - han heter Robert Berggren. Han lever, men han er lagt inn på sykehuset. Han er slått i hodet med en stump gjenstand. Han lever som sagt, men han husker ingenting – så det er ikke mye hjelp å få fra den kanten”, sukker Rasmussen oppgitt i den andre enden. ”Han snakket om at han hadde lagt til med båten inne i Festningshavna på ei brygge på Kjølhalingsberget - vet ikke hva han mener jeg”.

”Larvikanerbrygga”, avbrøt Ratke ham. ”Hva behager?” spurte Rasmussen. ”En grusom bryggekonstruksjon satt opp av Larvik båteierforening” svarte Ratke irritert. ”Vel han har forklart at han hadde lagt til der. Og at båten til Statsbygg også hadde ligget fortøyd der. Derfra hadde han fulgt sporene i snøen over Kjølhalingsberget og over mot sandsletta på Torkildsøya. Der hadde han sett en mannsperson, i lyset fra en parafinlykt, som var i full gang med å grave et hull i bakken. Han antok at det kunne være Aasen. Han hadde ligget bak en stein og fulgt med ham en stund da han plutselig blir rammet i bakhodet med noe hardt og tungt – mer husker han ikke. Fant dere noe der ute som kan være av betydning for etterforskningen?”, ville Rasmussen vite.

Ratke nølte litt før han svarte: ”Nei…” Svaret fra Ratke var litt usikkert, og Rasmussen stusset litt før han kort kvitterte: ”Du får ta deg en tur inn på kammeret i morgen – både du og Marthinsen, så vi får klarhet i dette her. God natt!”, avsluttet Rasmussen.

”God natt? Skulle det være en vits?”, spør Ratke i det han snur seg til Wasborg og Kølla og legger fra seg røret. ”Ja dere skjønte hva han sa – Aasen er myrdet og Berggren lever.”

Atmosfæren i rommet er tett og trykkende. Wasborg er ille til mote fordi han føler skyld for Aasens død. Kølla, tydelig lettet for at kameraten var sluppet fra det med et ’kakk i nøtta’, som han selv formulerte det. En annen tanke slo imidlertid ned som et lyn i Køllas tanker: At Robert levde gjorde det ham til en morder? – Var han Aasens banemann?

”Rent bortsett fra sverdet, fant dere ingen andre spor ved graven?”, spurte Wasborg – som hadde satt på seg brillene igjen og gransket de to kanaljene som nå stod foran ham. Med ett lyser Kølla opp: ”Hatten, den vidbremmede, sorte hatten med sølvspenne på. Den lå ved siden av lykten– det kom jeg plutselig på nå!”, sier han ivrig. ”Broren til presten, som Thomas Collin bestandig har vært så redd!”, mumler Ratke ettertenksomt.

”Sverdets voktere”, sier Wasborg lakonisk.

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, episode 10 av 10.
- Illustrasjoner: Inger Lise Svendsen
- Tidligere episode(r) kan du lese her.

Del en kobling til denne artikkelen: