”Thomas Collin! Hva er det du driver med?!”

Det var Åse Ratkes stemme ute på kjøkkenet som irettesatte gutten for noe som tydeligvis ikke var helt som det skulle være. Hun hadde reist seg fra stolen inne i stuen og gått ut på kjøkkenet for å hente seg en kopp kaffe i det hun hørte kaffetrakteren hadde stilnet der ute. Verken Kølla eller Ratke lot seg merke med det som foregikk på kjøkkenet men fortsatte ivrig diskusjonen ved bokhyllen inne i stuen.

”Det er interessant det du sier det med navnet og historien som omtaler Torkildsøya”, sier Kølla”, ”fordi det gir oss hele tre gravplasser eller steder der døde er stedt til hvile: Munkeordenens gravkrypt under Minnehallen, Fredriksvern kirke med kirkegården rundt og den gamle kirkegården ute på Torkildsøya der det gamle navnet Skibsøen til og med kan komme av at det er en skipsgrav der ute”. ”Ja, det er det som er skjønner’u”, svarer Ratke strålende. ”Lurer på hvordan det trianglet passer med trekanten fra kirketaket, jeg”, legger Kølla til.

De to mennene går mot kjøkkenet der Thomas Collin sitter med hodet i hendene tydelig lei seg fordi han har tegnet på kartet som lå på bordet. ”Ja, jeg beklager”, begynner Åse, ”det var for sent da jeg kom inn her”. På bordet foran Thomas Collin lå kartet med et nytt triangel tegnet inn der hjørnene ble utgjort av kirken, Dragehulen og sandsletta på Torkildsøya.

“På bordet foran Thomas Collin lå kartet med et nytt triangel tegnet inn der hjørnene ble utgjort av kirken, Dragehulen og sandsletta på Torkildsøya.”
(Klikk på kartet for større versjon)

”Hvilke linjaler har du brukt når du tegnet den trekanten?”, ville Ratke vite. TC vrei seg litt urolig på stolen, før han svarte med et nikk mot papptrekanten og en lang linjal som lå ved siden av denne. ”Kan du vise oss hvordan du gjorde det”, spør Kølla nysgjerrig.

Litt motvillig begynner TC å posisjonere papptrekanten på kartet slik at den korteste siden ble sammenfallende med den linjen som var tegnet inn mellom Kirken og Dragehulen på en slik måte at det ene hjørnet ble liggende ved inngangen til Dragehulen. Deretter la han den lange linjalen inntil en av papptrekantens langsider som utgjorde siktelinjen fra Dragehulen til Brønnen under Kikut, men forlenget linjen gjennom sentrum på brønnen slik at linjen endte opp på Torkildsøya. Deretter flyttet han papptrekanten langs linjen som førte fra Dragehulen til kirken og posisjonerte den slik at det andre hjørnet ble liggende på kirken mens den korteste siden fremdeles var sammenfallende med linjen som gikk mellom kirken og Dragehulen, foretok den samme prosessen med linjalen og trakk linjen ut mot Torkildsøya.

Resultatet ble en trekant som var likedannet med trekantkonstruksjonen i kirketaket. Ikke nok med det, men det hjørnet som tilsvarte posisjonen til Orions nebula, altså den stjernen som inngikk i sverdet i stjernetegnet Orion fikk sin nøyaktige posisjon innfor det området som i de gamle kildeskriftene ble beskrevet som en gammel kirkegård på Skibsøen. ”Du snakkær om”, humret Ratke med sin umiskjennelige stil. ”Det er av sine egne en ska’ ha det…”.

TC skjønte derimot ikke hva som var så morsomt med det hele. TC hadde rett og slett foretatt en nøyaktig oppskalering av trekanten i kirketaket slik at den korteste siden i trekanten strakk seg fra kirken til Dragehulen. Spissen i trekanten som satt i skjæringspunktet mellom langsidene ble på den måten liggende midt oppe på sandsletta på Torkildsøya.

Klokken var passert elleve på kvelden og Kølla hentet frem mobiltelefonen fra lommen for å finne ut hva klokken kunne være. ”Pokker også!”, utbryter han, ”den er gått tom for strøm. Håper ikke noen har forsøkt å få tak i meg, jeg er jo på vakt. Har du en lader jeg kan låne?”, sier han henvendt til Ratke.

Kølla får en lader, plugger inn telefonen og skrur på. Få sekunder etter tikker det inn en melding. Den er fra Robert Berggren – vaktkollegaen til Kølla på verket: ”ELEKTRISK FEIL PÅ CITADELLØYA – MØRKELAGT - ALARMEN ER GÅTT. HAR FORSØKT Å RINGE DEG… ROBERT”. ”Ja nå tenker jeg han er fornøyd – meldingen er sendt for over en time siden.”

Mens Ratke og Kølla tar farvel piper mobilen på ny og gir til kjenne at en ny melding har tikket inn. Denne meldingen var også fra Robert, sendt for en halv time siden, men hadde et innhold som også vakte Ratkes interesse: ”NOEN SER UT TIL Å GRAVE PÅ TORKILDSØYA - JEG SJEKKER HVA DET ER – ROBERT”. De ser på hverandre med mistroiske øyne, så får de det travelt. De hiver seg begge i vaktbilen til E-verket og setter kursen for molosvingen der Ratke hadde båten sin. Det falt ikke et ord på veien ned – stillheten fikk lov å dissekere tankene til den enkelte. Begge slet de med et kaos av tanker om hvem som grov og hva de lette etter.

”La gå!”, kommanderte Ratke - og Kølla kastet fortøyningen i land. En monoton motordur bredte seg som ringer i vannet i det tette nattemørket som innhyller havnen. Ute på Citadellet var det fremdeles mørkt.

Det mørke Citadellet tegnet en truende silhuett mot det bleke månelyset…
Foto: Arne Sunde

Vel fremme ved Skreberget blir båten fortøyd. De tar med seg lyktene, men tenner dem ikke. De vil prøve å gjøre sin entré så diskret som mulig. Fra stien som førte fra Skreberget til Sandsletta på ”Trærna”, som det kaltes, kunne de skimte gjenskinnet fra en lykt. De stoppet opp, så på hverandre og listet seg stille videre. Det var ingenting som tydet på at det var aktivitet der lyset kom fra – ingen stemmer – ingen spatak – ikke en lyd. Nå kunne de tydelig se en parafinlykt som sto og brant oppe på en stor jordhaug som i løpet av natten var kastet opp – nøyaktig der hvor TC hadde funnet ut at Orions nebula – stjernen ved navn Rigel – skulle plasseres på kartet.

De retter seg opp og går mot lykten. Vel fremme ved graven blir de begge stående tause. Ved siden av lykten ligger en bredbremmet sort hatt med sølvspenne, ved siden av denne en hvit fille tilgriset med blod. Fra graven i retning ned mot stranden i nord var det tydelige fotspor i snøen etter en person som har dratt noe stort og tungt etter seg. Med jevne mellomrom fantes det blodflekker i slepemerkene. Både Kølla og Ratke forstår at her er det antagelig gått liv og begge blir tydelig urolige med tanke på at morderen kanskje stod å så på dem nå. Kølla kjente at han ble varm i mellomgulvet fordi han var kvalm.

Nede i graven ved siden av noen skjelettrester ligger sverdet skinnende blankt. Bladet er dekorert med inskripsjoner. ”Kvernbit…”, hvisker Ratke. Sverdet ligger oppå en hel masse bomullsgarn som er satt inn med fåretalg og papir som er impregnert med tjære…”

Se!”, sier Kølla: ”innpakningspapiret – jordkabelteknologi – først fett eller olje inn mot metallet, så tjæreimpregnering for å holde fukten ute – det har tydeligvis klart å holde sverdet blankt i 290 år”.

”På dagen!”, svarer Ratke tørt. ”Hva mener du?”, spør Kølla lettere forvirret. ”Det er på dagen 290 år siden Constance Helene ble myrdet her ute med det samme sverdet.”

Kølla er på vei ned i graven for å løfte opp sverdet. Da Ratke ser hva kameraten er i ferd med å gjøre, hvisker han høyt mellom tennene: ”Ikke ta i hjaltet! – det kan være fingeravtrykk – løft sverdet med den filla der – grip klingen”. Kølla gjør som han får beskjed om og løfter sverdet opp og frem i lyset – det er utrolig vakkert.

Kølla gjør som han får beskjed om og løfter sverdet opp og frem i lyset – det er utrolig vakkert.
Foto: Svenn Dvergastein

Sverdeggen er fremdeles tilsølt med blod som renner nedover mot spissen når Kølla tar tak i sverdet – det hadde bare så vidt begynt å koagulere. ”Sjekk fargen på blodet da!”- bemerker Kølla i det han får det frem i lyset. ”Ser jo helt kunstig ut!” – ”Nei – svarer Ratke – det er bare deg som aldri har sett blod fra et dødelig sår før.

Oksygenert blod fra hjerte, det som går i arteriene, er lyserødt, mens det som går i venene på vei mot hjertet er mørkerødt, nesten litt blått. Det er det blodet som folk flest ser etter at de har blitt påført et ufarlig kutt i fingeren. Blodet på sverdet er lyserødt og stammer fra et dødelig hugg – det kan jeg si med en gang.”

Etter at Ratke har forklart seg ferdig, tørker Kølla blodet av sverdet med filla. De er begge to urolige og de kaster derfor bare et raskt blikk på inskripsjonene, som ikke er lette å lese, og langt vanskeligere å forstå. ”Gammelkeltisk”, mumler Ratke. ”Det ligger sikkert minst ett lik i nærheten her, men akkurat nå føler jeg for å få dette sverdet i sikkerhet. Her det er garantert begått noe kriminelt”. ”Det gjør vi også, ved å fjerne drapsvåpenet”, sier Kølla urolig. ”Men det blåser vi i nå – vi lar politiet finne ut av hvem som har myrdet hvem”, svarer Ratke.

Kølla flytter litt urolig på seg med tanke på at Robert kan være en av dem som er tatt av dage. ”Jeg vil se etter Robert”, sier Kølla bestemt og begynner å følge sporene ned mot vannet - og Ratke følger etter. Sporene går til vannet, og der stopper de. Ikke spor av liv og ikke en lyd. Kølla ser rådvill bort på Ratke, som om han spør – hva gjør vi nå?”,

Vi får verken Robert eller noen andre tilbake til livet ved å gå her ute og rote i bekmørket – vi lar larvikanerne på kammeret ta seg av det”. Ratke var allerede på god vei mot stien da kirkeklokkene inne på land slo 12. ”La oss komme oss i land fortere enn svint og dra ut til Wasborg begge to”, sier Ratke. Kølla svarer ikke. Han sitter bare taus og holder rundt Kvernbit med en høytidlig og alvorspreget mine – urolig for hva som kan ha tilstøtt kameraten.

Når de kjører inn på gården til Wasborg konstaterer de at det er lys på kontoret og at professoren er oppe og arbeider. ”Kom inn”, lyder svaret når de banker på døren. ”Ratke og Marthinsen!”, utbryter Wasborg nærmest overrasket når de kommer inn. ”Hvordan…? Hva har du der? Du store alpakka!”. Wasborg var tydelig forvirret og nå benyttet han alle sine groveste kraftuttrykk for å nettopp gi uttrykk for det… Ved siden av skrivebordet til professoren var det satt opp et avlangt bord dekket med et hvitt klede og professoren gjør tegn til at Kølla kunne legge sverdet der. Han tar på seg brillene og begynner å granske sverdet nøye. Etter en stund snur han seg rundt til de to kameratene som står tause og tankefulle og studerer Wasborg like mye som de studerer sverdet.

”Dere forstår det”, begynner han, ”jeg har en betroelse å komme med. Når jeg forsto at Ratke var på sporet etter sverdet ble jeg engstelig for at han skulle finne sverdet før meg. Ikke fordi jeg trodde han ville ta sverdet, heller ikke fordi jeg var redde for at han skulle få æren av å finne det først, men fordi jeg var redd for at sverdet igjen skulle drepe. Kvernbit er nemlig ikke et hvilket som helst sverd. Det er smidd til Norges Konge for at han skulle kristne og legge riket under seg med det. Det er smidd for å ha en Herre. Det er kun sverdets rettmessige eier som kan temme de kreftene som er smidd inn i Kvernbit. Som dere kanskje kjenner til falt Håkon i strid med Eirikssønnene som hadde mobilisert en hær av nordmenn og daner til å gå mot Håkon Adelsteinsfostre. Håkon hadde vært konge i 26 år da han var i Hordaland og tok veitsle på Fitjar på Stord. Da kongen sitter ved dugurdsbordet mottar han hærsagn fra Øyvind Finnsson. Om striden kan vi lese i Snorres kongesagaer hvordan kongen sloss med sverdet…” De to kameratene ble stående tause og se på sverdet mens Wasborg snudde seg rundt etter ”Snorre” som lå oppslått på skrivebordet.

Wasborg leste fra Håkon Den Godes Saga:

”Så beit da sverdet
I stridsmanns hand
Gjennom Odins krigsklær
Som i klart vann,
Brodder brakte,
Brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller – ”

Det grøsset i Kølla når han tenkte på hvor mange som hadde fått kløvet skallen under eggen til Kvernbit som lå foran ham på bordet. Han tenkte på de to på øya – hvem hadde tatt livet av hvem?

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, episode 8 av 10.
- Tidligere episode(r) kan du lese her.

Del en kobling til denne artikkelen: