Dere forstår det - det sverdet DER er ikke til å spøke med”.

Wasborg peker mot Kvernbit og tar av seg brillene. ”Håkon fikk banesår av ei pil”, fortsetter Wasborg. ”Sagaen forteller at han hadde kastet brynja like før. Han døde senere samme dag på Håkonshella, samme sted som han var født. Et fantastisk liv hadde kommet til veis ende. Liket ble fraktet til Seim i Nordhordland hvor han ble hauglagt. Sagnet sier at Olav Trygvasson senere tok sverdet fra haugen og det ble levert videre til Olav Haraldsson, den Hellige. Slike sverdran må ikke forveksles med gravskjending eller gravrøveri. Dette har vært en eldgammel tradisjon i Europa at tronfølgere har hentet sverd som er hauglagt sammen med tidligere konger. Det er en gest til den avdøde kongen at man vil føre makten og intensjonen videre – i dette tilfellet gjelder det antakelig kristningen av Norge. Som sagt så var jeg engstelig for at dere skulle finne sverdet først – jeg visste også at jeg ikke kunne tilkjennegi min engstelse fordi jeg vet det ikke ville nyttet å overtale Ratke til å avslutte letingen. Det har altså vært et kappløp mellom dere og meg uten at dere har visst om det. Jeg har derfor valgt å holde tilbake et av sporene, slik at jeg skulle få et forsprang på dere. Men selv det nyttet ikke, dere kom tydeligvis først”.

”Nei, vi kom ikke først”, svarer Kølla og Ratke i kor. ”Hva er det dere sier?!” Wasborg var om mulig enda mer sjokkert enn da de kom. ”Vi fant skipsgraven åpnet med sverdet liggende ved sin Herres side…”, sier Ratke alvorlig.

Wasborg tar ordet og fortsetter: ”Jeg tok ganske tidlig kontakt med Hans Aasen, siden han hadde vist dere brønnen var han liksom en mann jeg kunne betro meg til. Dessuten hadde han den fysiske styrken som jeg ikke lenger har. Hvis vi kom så langt at vi greide å knekke koden ville jeg ha behov for en som var fysisk skikket til å kaste opp en grav. Når jeg fikk de siste brikkene av dere var vi i stand til å løse gåten og jeg sendte derfor Hans Aasen ut på Torkildsøya i natt for å grave frem sverdet. Jeg stolte på Aasen, dessuten viste det seg at Hans Aasen var meget historiekunnig og hadde store kunnskaper om Fredriksvern kirke. Nå kan det se ut som om noe har tilstøtt ham noe der ute. Jeg likte forresten dårlig at han hadde daglig omgang med annet personell borte ved kirken. Jeg tenker spesielt på denne merkelige, sortkledde broren til presten som reker der borte sent og tidlig. Jeg var særdeles engstelig for at Aasen skulle forsnakke seg – det er fort gjort når man interesserer seg for noe”. Wasborg kastet et raskt blikk bort på Ratke, som nikket tilbake.

”Så dere fant altså graven åpen med sverdet liggende ved siden av et skjelett?” Både Ratke og Kølla nikket tause tilbake. ”Ja, også fant vi den filla der som ligger rundt klingen”. Kølla pekte bort på filla som tydeligvis ikke hadde fanget Wasborgs interesse før han blir gjort oppmerksom på den. ”Men den er jo tilsølt med blod!”, sier Wasborg stille men tydelig motløs og sjokkert. Wasborg tar på seg hvite tøyhansker, som han vanligvis benyttet når han bladde i gamle dokumenter og bøker.

Han går bort til sverdet og fjerner fillen. Dette fikk både Kølla og Ratke til å rette blikket mot inskripsjonene på sverdet, som i munnen på hverandre spør: ”Hva betyr de inskripsjonene der?”. ”Det er gammelkeltisk”, svarer Wasborg. Ratke nikker diskret til Kølla, som om han ville si: ”Hva var det jeg sa?”.

”Hvis vi begynner med inskripsjonen på klingen så står det på den ene siden: ’Strangath il killith’, som betyr ’styrke til å drepe’. Det er en dobbel betydning av denne inskripsjonen. Siden Håkon skulle kristne Norge lå det i kortene at han måtte ta liv – det trengte han styrke for å utføre. Men du skal også være fysisk sterk for å svinge sverdet. Begge deler skulle sverdet gi deg. Med andre ord både motet og styrken til å drepe ligger i sverdet.”

Både Kølla og Ratke stod tause og lyttet da Wasborg fortsatte: ”På den andre siden står det: ’Wilath il rulith’, som betyr: ’vilje til å styre’. Det er også her en dobbelbetydning. For Håkons vedkommende lå det i denne inskripsjonen to ting: Vilje til å styre Norge. Men det betyr også at du må ha sterk nok vilje til å styre sverdet. Du må være sverdet psykisk overlegen hvis det går an å si det på den måten. Hvis ikke styrer sverdet deg, blir det påstått i gamle skrifter! Det er dette, mine herrer, som omtales som Kvernbits forbannelse”.

”Hvis vi så går videre til selve bladet på sverdet finner vi på den ene siden: ’Deldrin outh Thouluth mik wrathir het il Herse yfi theim se hjaltit fattir’, som oversatt til norsk betyr: ’Deldrin og Thouluth har smidd meg til Herre over dem som griper mitt hjalt’. Forstår dere konsekvensene av å gripe dette sverdet uten å være dets rette eier? Det får fatale konsekvenser!”

”På motsatt side finner vi: ’Neah kenni strangath mit toilin netahn swordits sannath Herse’. Dette er kanskje den viktigste inskripsjonen av dem alle:
Ingen kan tøyle mine krefter uten sverdets rette Herre. Dette stemmer jo også godt overens med de gamle øyenvitneskildringer av skarpretteren på Kaken som beskriver bøddelen som om han var ”hypnotisered”, eller var i ”transendental tilstand”, når han foretok henrettelsene”.

”Herregud!”, sier Kølla og går bort til vinduet der han blir stående taus å se ut i det beksvarte nattemørket uten å si et eneste ord…

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, episode 9 av 10.
- Tidligere episode(r) kan du lese her.

Del en kobling til denne artikkelen: