Setter seg i ytterste livsfare for å bringe slekten videre.

Det er ingen tvil om at våren er innsatsenes tid i skog og mark. Allerede i februar kan vi høre kjøttmeisens forsiktige sangprøver, og blåmeisen følger like etter. Nå er det ikke det mildere været som er den utløsende faktor som mange tror, men det stadig økende lyset. Lengre dager får den biologiske klokka til å våkne.

Foto: Svein E. Børresen

Egentlig er det ganske merkelig: Hannene setter seg i toppen av trær og busker for å synge. Her er de godt synlige for rovfugler. Det er slett ikke bare hunnene som ser dem, men også deres verste fiender. Dermed setter hannene seg i ytterste livsfare. Alt for å bringe sin egen slekt videre. En ting er dermed sikkert: Trangen til å føre livet videre er langt større enn frykten for å bli tatt av rovfugl. Hadde fordelene ved sangen ikke oppveid ulempene, hadde fuglene sluttet å synge for lenge siden.

Nå utover våren er fuglene virkelig i forvandlingens tegn. Hør bare her: Innenfor den brusende fjærhammen begynner det nå å vokse. Det som om vinteren bare var en skygge av seg selv, blir nå plutselig til høyst virkningsfulle kjønnsorganer. At de er små vintertid er for å spare vekt. Og at de vokser er det ingen tvil om: Hos gråspurv og stær øker de vekta rundt 400 ganger, bjørkefinkens øker med omkring 360 ganger. Så ingen tvil om at det blir fart i de små fjærballene. Hos stærhunnen øker forresten vekta av egglederen fra 20 mg. til hele 2500 mg.! 

- Tekst og foto: Svein E. Børresen

Del en kobling til denne artikkelen: