Noen ganger skjer det ting man ikke regnet med.

Rådyret over disse linjer kom faktisk springende mot meg en tidlig morgen. Litt mistenksom til å begynne med, men før jeg visste ordet av det, sto rådyret bare noen titalls meter unna. Rådyret visste at det var noe der borte, men var ikke klar over hva.

Råa (hunnen, og temmelig sikkert moren) hadde beitet seg rundt et hjørne av stubbåkeren, og fortsatte inn i skogen. Kalven så dermed ikke råa lenger og sprang mot det samme hjørnet. Og lenger borte i åkerkanten satt altså jeg. Stativet mitt er lyst og laget av tre. Jeg finner ikke annen forklaring på kalvens reaksjon enn at den trodde stativbeina kunne være moren dens. Og dermed bar det rett i fanget mitt. Hele tiden ga den fra seg tynne pip, nettopp for å påkalle råas oppmerksomhet. Men naturlig nok ble kalven mistenksom etter hvert, og stanset. Svært usikker sto den og så meg inn i øynene, og stampingen med frambeina fortalte om en urolig situasjon. Til slutt snudde kalven og sprang mot skogen, hvor den ble gjenforent med sin mor. Men undertegnede satt igjen med en utrolig opplevelse.

Tekst og foto: Svein E. Børresen

Del en kobling til denne artikkelen: