- Men ser dere ikke at vi holder på med pålessing?, spør vi. - Nei, det gjør vi ikke, får vi til svar av ”service” kommunens ansatte, skriver Cathrine Hill-Jensen i denne kommentaren.

Som fastboende i Stavern sentrum må vi flere hektiske sommeruker finne oss i å kjøre runde på runde for å finne parkeringsplass. Er vi så ”uheldige” å bo på den siden av gaten hvor det er et parkering forbudt skilt, kan vi sjelden eller aldri regne med å få parkering i nærheten av boligen.

Det vi derimot må regne med er feil parkerte biler foran port og dør sommeren gjennom. Det starter i juni og varer ut august – da virker det som om skiltet ”parkering forbudt” er usynlig, og for oss virker det også som at parkeringsvaktene (unnskyld; trafikkbetjentene) ansatt i Larvik kommune, ikke vet hvor ”skoen trykker”, dvs. hvor parkering forbudt skiltene står, og hvor det hver dag hele døgnet står feilparkerte biler.

‘
Ville parkeringstilstander i Wm. Sverdrupsgate i Stavern, og dette bildet er langt fra det verste
Foto: Cathrine Hill-Jensen (arkiv)

Morgen på morgen - særlig i helgene – våkner vi med biler omtrent inne i gårdsrommet. Vi får så vidt sneket oss ut med strandbager, barnevogner og sykler – og håper at bilen har fått bot når vi kommer tilbake. Men nei, da… Ingen bot er å se når vi returnerer fra dagens tur, flere timer etter at vi forlot ”åstedet.”

Hvor ofte dette skjer, har vi sluttet å telle, for det skjer hele tiden, hver uke, hver dag, til alle døgnets tider – sommeren igjennom. Det har vel hendt at vi har sett en bot eller to på biler som har parkert tross parkering forbudt skiltene, men det er nok flere som slipper den sure giroen enn de som er så (u)heldige å få den.

Når vi så en dag er avhengig av bil med henger for å tømme loftet for å kjøre noe til Grinda og noe på lager, som for eksempel sofa, stoler, bord, skap og lignende, parkerer vi foran porten vår – selv om vi vet det er parkering forbudt der - fordi vi er avhengig av hengeren i umiddelbar nærhet når tunge og store ting skal lastes på.

Vi henter ting på loftet, vi bærer det ned en trapp, gjennom en gang, ned en trapp, ut et gårdsrom og kaster det i hengeren – t/r. På en av våre siste turer ut, ser vi det vi sjelden har sett på andre biler i sommer – en sur giro fra parkeringsvaktene (eller trafikkbetjentene som det så fint heter).

(U)Heldigvis har de ikke rukket å forlate åstedet, og vi spør om dette virkelig er nødvendig? - Ja, det er det, får vi til svar. – Dere har jo parkert ulovlig. Akkurat som om vi ikke vet det, like mye som vi vet at skilt nr 372 Parkering forbudt betyr at ”På strekning skiltet med “Parkering forbudt” tillates kortest mulig stans for av- eller påstigning eller av- eller pålessing.”

- Men ser dere ikke at vi holder på med pålessing? spør vi. – Nei, det gjør vi ikke, får vi til svar av ”service” kommunens ansatte. - Ser det ikke ut som om det er en henger som er i ferd med å fylles her, og at vi er nedom hengeren titt og ofte med ting og tang? lurer vi. –Nei, det ser vi ikke, for oss kan dette like gjerne være noen som har parkert for å ta seg en kaffe og kake bort i gata, er svaret vi får. –
Vi har ikke sett aktivitet her på 10 minutter, så da må vi skrive ut en bot.

Det faktum at de siste putene vi nettopp hadde kastet i hengeren ikke hadde rukket å bli det minste fuktige av mandagens striregn, var ikke bevis nok på at vi til stadighet var i aktivitet ved hengeren, og at vi var tre fastboende som prøvde å gjøre en jobb. En jobb vi har utsatt til det verste ferierushet var over, nettopp for og ikke gjøre gaten mer uframkommelig enn den er. Dette kunne ikke kommunens to utskremte parkeringsvakter forstå.

Når vi nevnte ordet ”skjønn” og uttrykket ”fleksibilitet” så vi formerlig spørsmålstegnet sveve som skyer rundt parkeringsvaktene. – Nei, vi utøver ingen skjønn, fikk vi til svar. De kunne like gjerne svart; Skjønn – hva er det?

Jeg forsøkte meg på en annen tilnærmelse, tenkte kanskje det kunne gjøre tegningen enklere å skjønne for de to, så jeg ”tegnet” fortellingen om særlig lørdags- og søndagsmorgener, biler parkert foran porten vår (tross parkering forbudt skilt nr 372), familier med bager, sykler, barnevogner som ønsker å gå seg en tur, men så vidt kommer ut av porten fordi biler som står feil parkert så nærme husveggen at man må være streken for å åle seg ut. Men nei, da, jeg kunne spart meg en slik tilnærmelse, den gikk selvsagt ikke hjem den heller.

Vi prøvde å spørre dem om deres forslag til hva vi burde gjort annerledes. – Det finnes jo mange andre ledige p-plasser i Stavern i dag, da…., var svaret. – Så dere mener vi skal bære en to seters sofa, et stort gammelt skap, stoler og bord herfra til Kronprinsen, da eller? – Ja, det mente de.

Vi skjønte at dette var waste of time. At her manglet kunnskap om ord og uttrykk som skjønn og fleksibilitet. Ja, vi hisset oss opp, og ja, jeg er glad jeg ikke er parkeringsvakt. Vi ba dem sende oss boten per post, og kjørte til Grinda med lasset som kostet oss 500 kr, før vi i det hele tatt hadde kastet det.

På Grinda derimot, var det utøvelse av skjønn og bruk av fornuft. Etter endt sortering og kasting, ble prisen vi betalte langt mindre enn vi hadde regnet med – takket være bruk av skjønn hos Grindas (Vesar) blide og serviceminded ansatte. Skulle nesten ikke tro at de var ansatt i et selskap eid av Larvik kommune.

Som en venn sa da han fikk historien fortalt; ”Bittert på en måte. Men se heller på det som et slags avlat. Takk xxx (en eller annen høyere makt man ev tror på) for at jeg slipper å være parkeringsvakt. Og så er det bare et i sammenhengen lite avlat man trenger å betale for å unngå skjebnen det er å være parkeringsvakt.”

Del en kobling til denne artikkelen: