Som de to siste årene kan du også i år lese påskekrim på istavern.no

Vår påskekrimforfatter, Dag Oscar Oppen-Berntsen, har også i år skrevet en lokal påskekrim. Krimen er en fortsettelse av “Døde sjeler drikker ikke kaffe”fra 2005 og “Citadelletkoden” fra 2006.

Vi starter årets krim med en liten oppfriskning, slik at du lett kommer inn i historien igjen.

Dette har skjedd:
I Citadellekoden fulgte vi jakten på det legendariske sverdet kvernbit brakt til landet med Haakon Haraldsson sønn av Harald Haarfagre i 935. Sverdet var et praktstykke av et damasksmidd sverd gitt i gave til Haakon fra sin fosterfar kong Adalstein av England.

De tre kongene som skulle komme til å bety mye for kristningen av Norge fulgte ikke hverandre suksessivt i den norske kongerekken og var heller ikke i nær slekt med hverandre – allikevel ville skjebnen det slik at sverdet kvernbit ble eiet av disse tre kongene: først av Kong Haakon Adalsteinsfostre (Haakon den Gode), etterfulgt av Olav Trygvasson og til slutt Olav Haraldsson (Olav den Hellige). Den siste gjorde seg til konge over Norge etter det avgjørende slaget ved Nesjar i Brunlanes år 1016. Etter dette regner vi Norge som et kristent land.

Etter slaget ble sverdet Kvernbit gitt til en av kongens håndgangne menn som hadde utmerket seg i slaget. I løpet av årene som fulgte ble sverdet overlevert ned gjennom generasjonene og endte opp i hendene til skarpretteren på kaken Skjalg Arnarsson Grevle.

Skjalg Arnarsson Grevle avrettet henholdsvis Los Ragnar Rakke og Henriette Rebecca Marensdatter med en ukes mellomrom i år 1621 med sverdet Kvernbit. På grunn av de enorme kreftene som er smidd inn i sverdet er det dannet et laug kalt sverdets voktere for å ta vare på sverdet. Dette lauget hadde for mange år siden bestemt at sverdet skulle hauglegges på skipsøya for att det ikke skulle falle i gale hender.

Etter at Inge Ratke og hans kamerat Lars ”Kølla” Marthinsen finner sin nære venn Ragnar Sørlien naglet til eikebordet på Citadellet bestemmer de seg for å lete etter Kvernbit. Sørlien hadde fått lov til å sitte i fred med sin slektsgranskning på Citadellet for å finne ut flere opplysninger om sitt eget opphav hentet fra et gammelt arkiv fra Fredriksvern Verft og manntallsregistrene fra Fredriksvern Kirke. Her når han den erkjennelsen at han nedstammer i rett linje fra skarpretteren på Kaken Skjalg Arnarsson Grevle. Han er derfor etterkommer etter den skarpretteren som begikk justismordet på los Ragnar Rakke og Henriette Rebecca Marensdatter. Han er derfor også en rettmessig arving til det legendariske sverdet Kvernbit. Disse kjensgjerningene er også den direkte årsaken til at Kølla og Ratke antar at det vil være mulig å løse mordgåten knyttet til drapet på Ragnar Sørlien hvis de bare kunne finne Kvernbit.

Gjennom et nitid arbeid bestående i å avdekke en rebuslignende geometri hvis form er angitt som en stjernekonstellasjon i kirketaket finner de til slutt frem til et punkt på skipsøya der sverdet ligger nedgravd. Ved Ratkes og Køllas ankomst viser det seg imidlertid at noen er kommet dem i forkjøpet men at sverdet ligger der fremdeles. Sverdet er imidlertid tilgriset med blod og har tydeligvis vært benyttet til å ta liv allerede. Siden ingen andre er å se tar de med seg Kvernbit til historikeren Gunnar Christian Wasborg som kan fortelle dem at også han og hans familie har hatt som mål å finne Kvernbit.

Wasborg kan videre gjøre rede for at han mot slutten av kappløpet om å finne Kvernbit hadde ligget et lite hestehode foran Ratke og Kølla, men ute av fysisk stand til selv å grave opp sverdet hadde han alliert seg med den mange år yngre muremester Hans Aasen. Senere på kvelden får de greie på at Hans Aasen er funnet drivende i sjøen med kløvet hode. Wasborg antar at Sverdetsvoktere står bak mordet på Hans Aasen for å beskytte sverdet fra å falle i gale hender.

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, “Dette har skjedd.”
- Illustrasjoner: Inger Lise Svendsen
- Foto: Dag Oscar Oppen-Berntsen

Del en kobling til denne artikkelen: