Sølvskatten ved Svartskjær

”Øøøyyy!....slapp a’ da - ikke legg… faen ta dæ’..” – utbruddet til Kølla avsluttes med et ”NEEEI!” - akkompagnert av lyden fra det som ikke måtte skje: En termos faller ned fra tofta og ned på dørken i sjekta og knuser. ”Det er deilig altså – så blei i hvert fall den ordentlig knust!” – ”Jammen vi må jo få varene opp!” sier Ratke helt uberørt av Køllas masing om en knust termos. Begge to hadde irritert seg lei på ubrukelige ståltermoser som ikke evner å holde på varmen. Under påskuddet av at det fikk være så sin sak at ståltermoser er uknuselige, hadde de gått til innkjøp av en vanlig termos med glasskolbe. Nå hadde de varm kaffe – full av glass-skår, termosen var ugjenkallelig sendt til termoshimmelen allerede på jomfruturen. I det Ratke hadde dukket opp ved siden av sjekta i fullt dykkerutstyr hadde han grepet tak i rekka på sjekta med hele sin tyngde og gjort sitt til at sjekta hadde krenget og sendt termosen i dørken.

Da oppstyret rundt termosen hadde lagt seg, rekker han iverig fangstnettet med det de har funnet i løpet av dykket. Kølla tar imot nettet og tømmer innholdet forsiktig over i en stor plastbalje fylt med sjøvann så ikke gjenstandene skal ta skade av luftas oksygen – her gjaldt det å tenke på alt, hvis ikke kunne fangsten bokstavelig talt smuldre opp mellom fingrene på dem. ”Sjekk den kula da…!” sier Kølla triumferende. – Den skinnende blanke kanonkula svettet et sort pulveraktig stoff som festet seg til fingrene under vann – jernsulfid…. ”300 år på havets bunn…” mumler Kølla. Ratke er kommet om bord han også – ”deilig de coinsa der..?” han peker på en syv - åtte spanske sølv mufloner som ligger på bunnen av den sorte plastbaljen. De er kittet sammen til et myntkonglomerat i løpet av tiden på bunnen men de hadde bevart sine umiskjennelige former – dvs. for et trenet øye. En vanlig sportsdykker hadde svømt rett forbi uten å kaste to blikk på den litt ”rare steinen”…

”Kaffi” spør Ratke opprømt i det han griper termosen med det knuste innholdet. Vantro holder Kølla frem koppen og tar imot en klunk kaffe iblandet glass-skår… ”Det gjø’kke no’ det om termosen er knust bare kaffen er varm. Glass-skåra legger seg jo på bånn sier Ratke tydelig fornøyd over at han for en gangs skyld skal få seg en ”varm dråpa kaffi” etter et dykk. Vi drikker jo som folk – fra toppen av koppen – da ligger glass skåra igjen… Kølla bare rister på hodet og ser oppgitt utover det rolig havet som ligger badet i sol – det er over tjue grader i sjøen – han setter fra seg koppen og stuper uti. I det han kommer opp av vannet ser han en skikkelse inne på land som kan ha holdt øye med dem en stund…

”Hvem er han der?” spør Kølla og nikker inn mot land. Ratke svarer ikke – han er opptatt med sitt. Kølla gjør et nytt forsøk på å få kontakt, men blir bare avbrutt av Ratke som ber ham entre sjekta så de kan få startet det ”en-sylindrete griseriet” og satt kursen mot land. Han hadde en plan for hvordan han skulle kunne restaurere de spanske sølvmuflonene slik at man kunne se hvilket årstall som stod på dem.

I det Kølla starter motoren er Ratke i full gang med å trekke dreggen opp av vannet. Bøyd over rekka sender han en samlet spyttklyse ut i vannet. Kølla legger merke til at tre sølvfargede glassbiter synker sakte ned i vannet der spyttet treffer vannet. ”Er’e deilig med glass-skår i kaffen” spør Kølla med et ertende glis om munnen. Ratke svarer ikke – han tar bare en ny slurk av kaffen – før han sender hele innholdet i koppen over rekka – et ”granatregn” av glassbiter treffer vannflaten – etterfulgt av to glassbiter til som Ratke sender med stor presisjon gjennom luften rett opp i stimen av de andre. Kølla rister på hodet og setter kursen nordover gjennom Rakkesundet…

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, kapittel 1
- Illustrasjon: Inger Lise Svendsen
- Foto: Dag Oscar Oppen-Berntsen

Del en kobling til denne artikkelen: