Sølvskatten ved Svartskjær

Vel hjemme på Pytten gård begynte Inge Ratke og arbeide med bearbeidingen av funnene som var brakt opp fra dypet. Det viktigste nå var å vaske ut salter fra de sammenkorroderte myntene og sørge for at de ikke ble eksponert for luft. Med hjelp fra Jan Oppheim Bertelsen som var sjefsanalytiker ved kriminalpolitiets analyseavdeling hadde Ratke blitt satt i kontakt med fagmiljøet innen marinarkeologi ved NTNU. Dette instituttet hadde opparbeidet seg en formidabel kompetanse på kort tid i forbindelse med Ormenlange-utbyggingen som fordret marinarkeologiske undersøkelser langs traseen til den undersjøiske ilandføringsledningen. The Ormen Lange Marine Archaeology Project er rangert som det mest teknologisk avanserte marinarkeologiske prosjekt som noen gang er gjennomført og fagteamet som er ledet av professor Dr. Jasinski var bestykket med fagkompetanse fra alle verdens hjørner.

Inge Ratke hadde gjennom sin marinarkeologiske aktivitet gjennom mer enn 30 år ertet på seg fagmiljøene i Norge. I den senere tid hadde han imidlertid ervervet seg anerkjennelse for sitt arbeid med Sjøhistorisk Magasin ved Fredriksvern Verft i Stavern. Oppheim Bertelsen hadde dessuten gått god for Ratkes tilnærminger til marinarkeologiske funn og hjulpet ham til kunnskap og sikre prosedyrer for å behandle og konservere funnobjekter slik at de ikke tok skade av å bli hentet opp fra dypet.

Nå sto Ratke og Kølla med hodene bøyd over et kjempestort elektrolysekar der mynter og kanonkuler ble restituert og brakt tilbake til nær original stand ved at oksiderte metaller ble redusert tilbake til metall. Systemet var en avansert metodikk utviklet ved Universitet i Marseille, nå hadde en gjeng stavernsdykkere bestående av Hamla, Moffen, Jøllærn, Kølla og Ratke satt opp et lite laboratorium på Pytten gård der de kunne utøve denne teknikken på funn som var klarert av myndighetene.

”Hmm ser ut til at de myntene vi fant for fire uker siden begynner å bli bra” humrer Ratke – Han nærte en nærmest sykelig interesse for ting bare det hadde vært lenge nok under vann. Annet jordisk gods og gull fattet han nærmes en tilsvarende patologisk avsky for. ”Det virker så lenge siden” svarer Kølla nærmest litt åndsfraværende – ” Det har liksom skjedd så mye siden de myntene på ny så dagens lys”. Han betraktet boblene som steg opp fra elektrolysekaret mens han tenkte på de uoppklarte bestialske drapene på privat detektiv Ragnar Sørlien og Hans Aasen.

Ratke responderte ikke på Køllas forsøk på å være ettertenksom, men svarte bare forretningsmessig ”Nå tar vi med vårs ”coinsa” til en som har greie på spanske sølvmynter og så får vi avklart hvilken verdi griseriet kan ha…” sa han fornøyd.

En rask kjøretur inn til Larvik var det som skulle til for å befordre herligheten til en myntspesialist som hadde den nødvendige kompetansen for å uttale seg med rimelig sikkerhet om myntenes opphav. Nå satt han krokrygget over myntene på sitt sirlig ryddete skrivebord og betraktet myntene Kølla og Ratke hadde med seg. Det var stille i rommet. Kølla og Ratke sto nærmest som to skolegutter på rektors kontor og ventet spent på uttalelsen – den lot vente på seg…

Kølla kikket utålmodig bort på Ratke som om han helt hadde mistet troen på at denne Odbjerg, som Ratke hadde omtalt som et numismatiskgeni (myntgeni) men som han i sin dagligtale bare refererte til som ”coin-guruen”, skulle kunne si noe som helst fornuftig om myntene.

Endelig retter han ryggen, reiser seg uten et ord fra skrivebordet med lupen og går bort til et skap på veggen, tar ut en flaske fin fransk Cognac, setter to glass på bordet og skjenker i. ”En av dere kjører går jeg ut i fra…” sier han i det han nikker i retning Kølla og rekker Ratke glasset med de gylne dråpene. Det er ikke fritt for at Kølla følte seg litt forbigått i det de to andre hever glasset og setter det til munnen. På den annen side var det jo Ratke Odbjerg kjente så det var vel mellom dem slaget skulle stå. ”Hva skal du ha for myntene?” ville Odbjerg vite. Ratke svelget og satte raskt glasset fra seg på bordet som om han hadde brent seg på det. ”De er ikke til salgs – jeg ville bare vite om du kunne si noe om verdien og om de er sjeldne…” Odbjerg strammet leppene som om han var litt irritert over at han ikke engang hadde fått muligheten til å komme med et bud. ”Hvor har du funnet dem?” spør han etter en kort pause med en litt starrig mine. – ”Charlotte Amalie” kvitterer Ratke raskt. ”Ikke fortell eventyr!” repliserer Odbjerg raskt. ”Charlotte Amalie hadde sølv ombord men det var barrer fra Kongsberg – de greide Iver Huitfeldt aldri å berge og av en eller annen grunn er de ikke referert til i lasteloggen. Det du har funnet er usirkulerte spanske sølvdubloner fra 1620 – de har ingen ting å gjøre om bord i Charlotte Amalie som forliste i 1694 – nei disse myntene stammer fra et annet vrak det kan jeg si med engang – de gror ikke på trær - hvor fant du dem?” Odbjerg myste bort på Ratke med svakt sammenknepne øyne som en autoritær lærer som ville ha et svar – nå.

”Disse myntene stammer fra et vrakfunn som vi undersøker sammen med Sjøfartsmuseet i Oslo – opplysningene rundt funnet ønsker museet og holde konfidensielle til vi har foretatt en foreløpig undersøkelse av funnstedet. Resultatene fra disse funnene vil utgjøre beslutningsgrunnlaget som bestemmer om museet ønsker å utføre en full marinarkeologisk utgravning – da vil området bli avsperret for andre dykkere…”

Velvitende om at han antageligvis er i ferd med å få seg en uvenn i Odbjerg fortsetter Ratke i det han tar på seg hvite tøyhansker, plukker med seg myntene og legger dem tilbake i boksen de kom i: ”Du må takke så mye for hjelpen – du har bekreftet at det dreier seg om spanske sølvdubloner – at mine antagelser om at de kommer fra Charlotte Amalie er gale. Dessuten kan jeg slutte ut fra din iver etter å kjøpe myntene at de sannsynligvis er både sjeldne og verdifulle…” Ratke veksler et blikk med Kølla som signaliserer at audiensen hos ”coin-guruen” er over og at de er på vei til å gå.

”Men du kan vel si hvor…” han blir avbrutt av Ratke som biter ham av med ”Som sagt Odbjerg – du er litt for ivrig…”

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, kapittel 2
- Illustrasjon: Inger Lise Svendsen
- Foto: Dag Oscar Oppen-Berntsen

Del en kobling til denne artikkelen: