Sølvskatten ved Svartskjær

Tilbake i bilen kan Kølla og Ratke se at Myntsamler Odjerg allerede har løftet opp telefonen og er i ivrig samtale med en annen. ”Jeg tru’kke detta var facit” sier Kølla oppgitt – ”Vi skulle aldri ha dratt hit…” Etter en liten pause svarer Ratke ettertenksomt ”Hmmm – det har du sannsynligvis rett i. På den annen side har vi fått bekreftet at myntene våre er verdifulle – at de ikke stammer fra Charlotte Amalie. Jeg er imidlertid litt overrasket over at også Odbjerg var klar over at myntene ikke stammet derfra – han vet tydeligvis mer om vrakene ute ved Svartskjær enn det han har godt av… det vil si det er ikke sikkert at han vet hvor de ligger.”

”Det er imidlertid noe som er bra med besøket vårt og det er at vi har fått greie på at også andre er på jakt etter sølvskatten ved Svartskjær dessuten fikk vi greie på at også Charlotte Amalie hadde en sølvskatt om bord, og den kan være stor siden den bestod av barrer fra Kongsberg – den opplysningen var i grunnen verdt turen selv om vi har røpet at vi har funnet sølvmynter fra det andre uidentifiserte vraket. Jeg tror vi må avlegge Gunnar Christian Wasborg en visitt” – ”Historie-guruen på Neset?” spør Kølla. ”Ja vi må se om han vet noe om noen personrelasjoner vi bør vite om” svarer Ratke. ”Jeg trur jeg flaggær ut for resten av dagen –føler nok engang at det som skulle være rekreasjon og moro begynner å ligne ei dårlig krimnovelle der jeg definitivt ikke har lyst på en rolle….”

Etterfulgt av en liten pause fortsetter han ”Anne-Berit snakka om at hu hadde fått tak i noen ferske reker til lunsj – det er jo lørdag i dag…” – ”Hjem å gnage…?” sukket Ratke oppgitt. Kølla svarte ikke – bare kikket ut på landskapet som gled forbi på utsiden mens de kjørte mot universets ubestridte midtpunkt og Norges smilehull – Stavern.

Når Ratke svinger Hiacen inn på gårdsplassen på Pytten gård ser han til sin store forbauselse at Wasborg står på utsiden og snakker med Åse Ratke som er i fullsving med å rydde i et rosebed. ”Hei – det var litt av et sammentreff! Var egentlig på vei ut til deg da jeg fant ut at klokka var så mye at det kunne passe med en dråpa kaffi og noe å bite i – har glemt å gnage i da’…” humrer Ratke og rusler inn på kjøkkenet og setter over kaffen. Wasborg følger etter.

Inne på kjøkkenet tar Wasborg plass ved det koselige kjøkkenbordet på Pytten inne på stuen sitter Thomas Colin og studerte i en bok om Toya og Losen han hadde fått av pappaen. ”Hva er det som bringer deg hit” spør Ratke med ryggen til der han står ved kjøkkenbenken og smører på noen brødskiver.

”Hva var det du ville meg?” kvitterer Wasborg. ”Jeg spurte først” svarer Ratke i en ertende tone. ”Vel….” – begynner Wasborg litt nølende ”Jeg tenkte jeg skulle si fra til deg at du ikke burde gå og vifte med disse sølvmyntene du har funnet til kreti og pleti – det er sprengstoff… Du forstår jeg har noen gamle skrifter hjemme ført i pennen av en embetsmann i Larvik sent på 1600-tallet. Disse skriftene avslører at sølvskattene ved Svartskjæra er av et slikt omfang at vi snakker om verdier av tresifrede million beløp i dagens valuta….” Ratke slutter brått med det han holder på med – snur seg rundt med smørkniven i hånden legger armene i kryss og spør: ”Hva var det du sa?” – ”Ja du hørte riktig sier den gamle professoren dempet – tresifrede million beløp...” for første gang er den gamle Nordsjødykkeren ikke i stand til å få frem et ord. Vantro ser han bort på Wasborg – ”Du kødder?” – ”Nei svarer Wasborg med et smil ”Jeg ”kødder” aldri” for å bruke dine egne ord…” Ratke snur seg rundt som om han skal til å fortsette med kjøkkentjenesten han så friskt hadde påbegynt, men nå var matlysten borte og han snur seg mot Wasborg igjen – ”Det er jo galskap…” I samme øyeblikk kommer Åse inn fra haven. Hun hadde fått med seg den siste setningen og lar ikke anledningen gå fra seg i det hun sier med glimt i øyet: ”Da er alt på vanlig måte da – er’e noe som ikke er galskap i Inge Ratkes liv da?– det er jo ikke annet enn galskap….”

”Kan du fortelle meg nøyaktig hva som hendte for noen måneder siden da dere oppdaget at det var to og ikke ett vrak ved Svartskjær?” spør Wasborg. Åse har tatt seg en kaffekopp og satt seg inn til kjøkkenbordet hun også.

”Jo..” begynner Ratke litt forsiktig – ”..vi har en tradisjon i Citadellets samlinger der vi som har dykket og samlet objekter til samlingen har et årsmøte på Citadellet der vi går igjennom hva vi har funnet i året som har gått siden sist. Dessuten har vi et kulturelt innslag som gjerne er et lite fordrag eller høytlesning fra historiske skrifter som kan være litt artige. Det som også har vært en tradisjon på disse møtene har vært en urfremførelse av et dikt med maritimt innhold. I fjor het diktet ”Fyrvokterloggen – Det ubeskrevne forlis” I korte trekk beskriver diktet et tenkt forlis som finner sted i Rakke en vinternatt i et forrykende uvær under så jævelige forhold at alle omkommer, ingen er vitne til det og ingen vet å fortelle om det.

Etter at diktet var fremført satte Hamla ettertenksomt fra seg cognacglasset og tok til ordet og fortalte en fantastisk historie: En drosjesjåfør som var tidligere sportsdykker hadde tatt kontakt med ham og spurt om å få låne dykkerutstyret hans. Det hadde Hamla sagt var ålreit hvis han bare fylte opp flaksene igjen når han var ferdig med dem. Han ville imidlertid ikke ut med hvor han skulle dykke. Han fortalte bare at han skulle dykke på et vrak han hadde funnet for mer enn tyve år siden – nå ville han ned å se om det fremdeles var der han trodde. Når Hamla spurte ham om hvor mye bly han ville ha svarte han bare at han hadde lagt på seg og at han trodde han trengte det han kunne få – det var bilvei helt frem hadde han sag så det spilte ingen rolle i forhold til det å bære utstyret frem til dykkerstedet. Denne opplysningen skulle vise seg å bli et viktig poeng senere.

Han returnerte senere samme dag meget fornøyd og fortalte at vraket var der fremdeles. Hamla la merke til at dykkerbagen hans var tung da han returnerte uten at han tenkte mer over det der og da. En uke senere ble drosjesjåføren funnet død under mystiske omstendigheter i sitt eget hjem.

Ved å gå inn på dykkrcomputeren hans kunne vi finne ut hvor dypt han hadde vært, og det var faktisk ikke dypere enn 7-8 meter. Vi gikk inn i kartene og plukket ut to steder her i nærheten som tilfredsstilte de to kriteriene: bilvei helt frem og 7-8 meters dybde. Det andre stedet vi dykket var blink…”

”Ja, og hvor var så det?” ville Wasborg vite.” I Rakkesundet mellom fastland og nordre Trollhetta der er det 7-8 meter – med andre ord et par hundrede meter nord av Svartskjæra. Der fant vi fremdeles skipsskroget nedgravd i bunnen. Du skjønner forholdene i distriktet her er slik at hvis dybden ikke overstiger 8-9 meter og strømforholdene av en gitt beskaffenhet så vil saltgehalten være så lav at pælemarken ikke orker å være der, derfor kan vrakrester av tre konserveres over så lang tid – akkurat som i Østersjøen.

Denne vrakposisjonen stemmer bedre over ens med den som Iver Huitfeldt i sin tid klaget over til kongen i sin innberetning. Han syntes det var trangt og vanskelig å manøvrere så langt inne i Rakkesund og det er jo ikke vanskelig å forstå. Dessuten fant vi her bare en kanon og ett anker, det stemmer også bedre med Huitfeldts bergingsbeskrivelser.

Vraket som ble funnet sent på 60-tallet tilfredsstilte ikke noen av detaljene i Huitfeldts beretning. Her har vi funnet mer enn tolv kanoner og fem anker, dessuten fant vi gods på den posisjonen som ikke hørte hjemme i laste-cargoet til Charlotte Amalie som for eksempel elfenbensstøttenner og nå også spanske sølvdubloner fra 1620… Dette er rett og slett ”Det ubeskrevne forlis” som diktet handlet om på samlingen vår. Diktet var rett og slett ”profetisk” i sitt innhold!” avslutter Ratke.

Det ble helt stille i rommer – ingen sa noe. Så tok Wasborg ordet for å være helt sikker på at han hadde forstått hele utredningen: ”Det vraket som dere fant for noen måneder siden er altså Charlotte Amalie?” Ratke nikket. ”Men det vraket som ble funnet sent på 60-tallet hva heter det?” – ”Ja, det vet vi ikke sikkert - det er den spanske galeasen som forliste i 1621 med los Ragnar Rakke og Henriette Rebecca Marensdatter”

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, kapittel 3
- Illustrasjon: Inger Lise Svendsen
- Foto: Dag Oscar Oppen-Berntsen

Del en kobling til denne artikkelen: