Sølvskatten ved Svartskjær

”Hmmm jeg forstår…” sier Wasborg litt famlende som om han leter etter en sammenheng. ”Var du klar over at disse to forlisene som tilsynelatende ikke har noen ting med hverandre å gjøre allikevel ved en skjebnens tilskikkelse er knyttet sammen?” Wasborg gjør en kunstpause og lar blikket gli fra Ratke og over til hans kone som sitter stille, spent og lytter. ”Du har selv påpekt at los Ragnar Rakke var om bord i den spanske galeasen som forliste i 1621 – men visste du at hans sønnesønn Axel Mathias Rakke var om bord i Charlotte Amalie da hun forliste – riktignok ikke som los men som førstereis?” – ”Nei det var jeg ikke klar over” sier Ratke stille.

”Vel den tilfeldigheten skal vi komme tilbake til. Hva som imidlertid er langt viktigere er at den spanske galeasen og Charlotte Amalie begge hadde store sølvlaster om bord. Skarpretterfamilen på Kaken som var av Grevleslekta på Rakke hadde, som vi har vært inne på tidligere, blitt tildelt et kongelig privilegium som ga dem eiendomsretten til alt vrakgods på Rakke. Det må ha vært en glipp eller korrupsjon i det danske byråkratiet som førte til at Iver Huitfeldt aldri fikk vite noe om sølvbarrene om bord i Charlotte Amalie og at disse aldri ble berget.

Det er blitt hevdet at ingen fra lokalbefolkningen var til stede da Charlotte Amalie forliste, men vi skal vel ikke se helt bort fra at de to representantene fra Rakke-familien henholdsvis Ragnar og Axel Mathias kan ha vært kildene til opplysningene om sølvlastene – de kan ha blitt presset for disse opplysningene av de som hadde eiendomsretten til vrakgodset på Rakke. På denne tiden var det ikke uvanlig at kostbart gods ble utelatt fra lastelistene for å gjøre det vanskeligere for uvedkommende å finne verdisakene i tilfelle de ble oppbrakt av utenlandske kapere.

Innehaverne av vrakgodsprivilegiene i gjeldene område forvaltet selvsagt hemmeligheten om sølvskattene som det den var, nemlig en skatt, og fikk dem etter mange år ført opp som sin eiendom av en som var tilsatt i embetsverket i Larvik. Embetsmannen og innehaveren av vrakrettighetene må sannsynligvis ha inngått en avtale om at de, eller deres etterkommere, skal dele verdiene av skattene hvis de engang blir funnet og hevet fra dypet.”

”Du snakket om et tresifret million beløp som liksom skulle representere verdien av sølvskattene der ute – det kan vel ikke stemme?” Spørsmålet er kritisk men tonefallet i spørsmålet røper en viss optimisme til at det skal være sant. Ratke titter bort på Åse når han stiller spørsmålet og ansiktsutrykket lar ikke vente på seg. Utrykket ”hakeslepp” fikk fra da av nytt innhold for Ratke – han måtte nesten smile av det han så….

”Nei – det er aldeles ikke helt på jordet” Wasborg lener seg fremover kjøkkenbordet. I følge nedtegnelsene var den spanske lasten bestående av mer enn 200 000 sølvmynter til en konservativt estimert samlerverdi av ca 1500 kroner stykke, til sammen mer enn 300 millioner norske kroner.” Åse ser bort på Ratke vantro – som om hun ikke tror sine egne ører. Wasborg fortsetter: ”Om bord i Charlotte Amalie var det mer enn 20 000 sølvbarrer à 1 kg. Målt med dagens sølvpris som er 2532 kr - komma 90 øre – for å være helt nøyaktig, jeg sjekket det senest i dag, utgjør dette den nette sum av 50 millioner norske kroner hvis vi runder av til to og et halvt tusen kroner pr kg. Samlerverdien til barrene er selvsagt langt høyere…”

”Denne embetsmannen fra Larvik som du refererer til hele tiden, hva het han?” ville Ratke vite.

Wasborg trekker pusten før han svarer: ”Carl Fredrik Laurtizssøn Odbjerg”

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, kapittel 4
- Illustrasjon: Inger Lise Svendsen
- Foto: Dag Oscar Oppen-Berntsen

Del en kobling til denne artikkelen: