Sølvskatten ved Svartskjær

Ratke sitter taus ved kjøkkenbordet med hodet støttet i hendene, kaffekoppen ved siden av ham er kald – han tenker. På den andre siden av bordet sitter Åse uten å si noe. Wasborg er dratt hjem for lengst - tilbake er bare et virvar av tanker. Så bryter Åse tausheten og spør forsiktig: ”Hva tenker du å gjøre nå da?” Ratke svarer ikke – blir bare sittende og tenke. Spørsmålet blir formerlig hengende i luften skrevet med store bokstaver: HVA GJØR JEG NÅ? Spørsmålet er vanskelig og dominerende – akkurat som det forstyrrer tankene. Hva vil være det strategisk riktige å gjøre nå? Hva er neste trekk? Visitten til Odbjerg var definitivt ikke et godt sjakktrekk. På den annen side var det ofte i sjakk som i virkeligheten at når man hadde gjort et hodeløst trekk og mistet dronningen – så ble man kreativ og fant løsninger som man ellers ikke hadde vært i stand til å se.

Ratke rettet seg og brøt stillheten for få bort det vanskelig spørsmålet. ”Jeg begynner å se en sammenheng her…” mumler han. At noen brikker begynte å falle på plass i hans gigantiske imaginære puslespill besvarte ikke spørsmålet om hva han skulle gjøre, men et sted måtte han begynne.

”Hva er det du ser?” ville Åse vite. ”Det er en sammenheng her et sted...” gjentar han med blikket rette mot Åse. ”Hva sammenheng er det du snakker om?” Det er en sammenheng mellom drapet på Ragnar Sørlien, Hans Aasen. Og jeg skal spise skoene mine hvis ikke han dærre drosjefyren som lånte utstyret av Hamla også ble tatt av dage. Han gikk ikke bare hen og døde – han ble myrdet – det kan du ta gift på!” Ratke lente seg tilbake i stolen.

”Jeg aner ikke hvorfor men jeg har lenge hatt en følelse av å famle i blinde, men i de siste dagene har jeg hatt en følelse av at en større sammenheng vil åpenbare seg for meg – vet bare ikke hva. Det er en eller flere som ser ut til å ha en overordnet plan. Tror kanskje at motivene for de ulike drapene kan være forskjellige – men jeg er hellig overbevist om at drapene henger sammen med vrakgodsprivilegiene på Rakke, Kvernbit og de dokumentene som Ragnar Sørlien satt og studerte ute på Citadellet.”

”Ja hørte du forresten at de var kommet til rette? – Dokumentene som Ragnar Sørlien studerte ute på Citadellet drapsnatten ble jo fjernet fra åstedet… ” Åse ser bort på mannen sin som ser lettere forvirret ut… ”Det har jeg helt glemt! De var jo fjernet!” utbryter Ratke nærmest overrasket. ”Hvor ble de funnet, hvor er de nå og ikke minst hvordan vet du at de er kommet til rette?” Åse måtte smile av Inge, det var i grunnen sjelden at hun kunne komme med opplysninger til ham av dette slaget. ”Følger du ikke med – er du helt bortreist?” Åse må bare holde ham på pinebenken litt til… ”Det stod i bladet…” sier hun brått. ”I Østlandsposten?” Ratke har vanskelig for å tro det han hører. ”Hvordan hadde de sporet opp det?” Vel, det er vel ikke Østlandsposten som har sporet opp saken, de er vel bare tipset av politiet skulle jeg tro – den lille notisen sa ingenting om hvordan politiet hadde kommet over dokumentene – bare at de nå var i trygg forvaring og at dokumentene var levert tilbake til de rettmessige eiere.”

”Rettmessige eiere…” Ratke tygget litt på det.. ”Kirken og Fredriksvern Verft… Tror jeg skal avlegge Fritz Hallgeir Nygaarden en visitt – spørre om å få låne nøklene til kirken så jeg kan få tatt en nærmere titt på de dokumentene der…”

”Det nytter vel ikke å si noe – men nå er du forsiktig – jeg forsto på Wasborg at det var snakk om store verdier der ute og er det en sammenheng mellom de drapene som til nå har funnet sted så er det ingenting i veien for at du kan bli neste mann...!” Åse var tydelig bekymret for ektemannen men forsto at en villmann som Ratke ikke lot seg temme… ” Jeg tar med meg Kølla så er vi to…” sa han liksom for å trøste henne. ”Ja – så kan dere bli tatt av dage begge to – det gjør jo alt mye bedre..” repliserte Åse i sin vante sarkasme – hun hadde gitt opp håpet om at ektemannen skulle ta notis av hva hun mente for lenge siden, men unnlot aldri å gjøre oppmerksom på hva hun mente – så han aldri skulle være i tvil…

Nede i atelieret til Fritz Hallgeir Nygaarden hersket ro og fordragelighet en egen fred akkompagnert til lukten av oljemaling og terpentin. En herlig sanselig opplevelse som kunne sees og luktes… ”Er ’e sjølvaste...?” sa den røslige skikkelsen der han tar imot Ratke med ryggen mot døren – han er opptatt med bildet han holder på med… ”Kom inn og sett deg, jeg skal bare gjøre ferdig en liten detalj her skjønner’u så kommer jeg…” To minutter senere kommer Fritz Hallgeir med en kopp kaffe til Ratke. ”Kaffi..?” spør han. ”Ja, Takk - alltid..!” svarer Ratke i det han tar imot koppen. Etter en kort passiar med Nygaarden har Ratke fått overrakt nøklene og er på vei for å treffe Kølla ved sakristiets dør til Fredriksvern Kirke…

”Dø!… døra er åpen” visker Kølla opprømt da han fatter om det spesielle håndtaket til kirken. Idet de åpner døren hører de tydelig orgelmusikk fra kirkerommet – Adagio i G-moll av Albinoni – et musikkstykke som får deg til å tenke på livets forgjengelighet. En genistrek begått av venetianeren Tomaso Albinoni, en anerkjent fiolinist og komponist som levde samtidig med vår egen Tordenskiold. Stykket slik vi kjenner det i dag er rekonstruert i det tyvende-århundre for orgel og strykere fra et seks takters fragment av Albinoni – de to står som saltstøtter og lytter til tonene av den sarte sopranstemmen som famler seg vei fra de enorme orgelpipene og ned i sakristiet der de står helt stille. Bassen i stykket er kanskje det mest geniale i hele stykket fordi den får deg til å føle at den er din egen hjerterytme – spilt på den riktige måten - ved å tøye anslaget - får man fornemmelsen av at hjertet holder på å stoppe… Albinoni døde samme året som de første linjene av Kirken i Stavern fant veien til tegnebrettet omtrent samtidig som verftet ble anlagt, nå satt en virtuos av en kvinnelig organist og spilte stykket som om hun ville rive sjelen ut på alle som våget å lytte…

”Så lenge organisten øver vet vi hvor hun er…” hvisker Ratke. ”Ja det er verre hvis musikken plutselig stopper da får vi heller stikke” kvitterer Kølla. På bordet i sakristiet ligger en oppslått bibel men ingen dokumenter. Døren til safen i hjørnet står imidlertid på gløtt og begge to styrer mot hjørnet for å åpne den helt. I det de er i ferd med å åpne døren går inngangsdøren til sakristiet opp og inn kommer bror til presten ikledd sin sorte kappe og vidbremmede sorte hatt. I hånden holder han en liten pistol med lyddemper og ansiktsutrykket hans er ikke vennlig. Med rolig stemme med et islett av sarkasme sier han: ”Nei – se hva katta har dratt inn…” Musikken er i ferd med å bygge seg opp til klimaks i stykket som utgjøres av voldsomme tette akkorder – det står et hav av lyd fra galleriet som fyller hele kirken.

”Bind ham til stolen der!” sier han henvendt til Kølla i det han slenger to taustumper over til ham – han vifter med den lille pistolen som for å gi tegn til at han er utålmodig. Kølla adlyder kjapt og bakbinder Ratke til stolen ved bordet. ”Det var det jeg visste sier Ratke at du var involvert i drapene på Ragnar Sørlien og Hans Aasen…” – ”Du vet ingenting du din dykkeidiot!” svarer han nærmest ukontrollert tilbake. Ratke stirrer med forrakt på den sortkledde skikkelsen som står med ryggen til den åpne døren. Med ett fanges blikket til Ratke av en bevegelse i døråpning. Den ruvende skikkelsen med pistolen i hånden registrer at Ratke har lagt merke til noe som tydeligvis holder på å skje bak ham. Han snur seg raskt rundt og får øye på Moffen i døråpningen. Helt urørlig står han med begge hendene rett framfor seg – våpenet han holder, en Colt Magnum 45, taler sitt tydelige språk og er rette mot bror til presten. Det blir ikke sagt et ord – men blikket til Moffen er kaldt og stålgrått. Åse Ratke hadde brått fått en følelse av at noe var galt og ringt til Moffen og bedt ham ta med seg våpenet sitt og dra ned til Kirken for å se om de trengte hjelp. Kølla er den som tar til ordet først ”Ja - da tenker jeg at du kan legge fra deg pistolen på bordet der jeg….” Ratke smiler av Køllas dagligdagse tonefall. ”Den andre taustumpen der var vel egentlig myntet på meg – nå kan vi bruke den på deg i stedet da skjønner’u…” sier Kølla med en tilfreds mine. Ratke gliser fremdeles bundet til stolen. Moffen står fremdeles urørlig med våpenet rettet mot den sorte skikkelsen. ”Du kan sikkert ta ned revolveren nå..” sier Ratke med et smil. ”Gå heller inn i kirken å finn ut hva organisten driver med – musikken har gitt seg der inne...”

Moffen smetter inn døren til kirken fra sakristiet… kort etter høres et ”tzack” etterfulgt av ”Ahhgh..ahhh” Kølla gjør ferdig knuten retter seg og ser urolig bort på Ratke. Han tar med seg Colten som Moffen hadde etterlatt seg på bordet og går inn i kirkerommet. Fra sakristiet kan Ratke konstatere at det samme scenarioet gjentar seg. Urolig ser han bort på bror til presten som har ikledd seg et kynisk smil der han sitter. Nå sitter de begge to bakbundet og veksler hatske blikk.

Kort tid etter kommer organisten inn av døren. Håret hennes flommer vilt nedover skuldrene og de grønne øynene hennes gnistrer i det hun entrer rommet. I høyre hånd holder hun en commando armbrøst… Ratke lukker øynene svelger og bøyer nakken – en tåre triller nedover neseryggen og drypper stille fra nesetippen på bordet foran ham – han forstår hva som har skjedd med Moffen og Kølla. ”Herregud – hva er det du holder på med sier han med blikket rettet mot organisten – er det deg som står bak drapene på Sørlien og Aasen?” – ”Åhh brilliant!” sier hun spydig. Hun går bort i håndvesken som hun hadde satt fra seg borte i hjørnet og fisker frem en pakke Dunhill sigaretter. Tar ut en sigarett som hunn tenner på sin egen sensuelle måte… ”Det er ikke lov å røyke her inne altså ...” sier bror til presten opprømt. ”Å se hvor jeg bryr meg…” sier hun kaldt.

Uten å si noe fester hun blikket til Ratke og begynner å fortelle: ”Marensdatter, som sammen med los Rakke ble halshugget på Kaken i 1621, hadde et barn før hun ble tatt til fange om bord i den spanske galeasen som forliste i Rakke samme år. Det barnet skulle gi opphav til Marentz-slekten som jeg kommer fra…” sier hun stolt. Hun tar et dypt trekk av sigaretten og fortsetter: ” Jeg nedstammer i rett linje fra Marensdatter… Los Ragnar Rakke er en av dine forfedre – men det vet du vel. Hans familie var knyttet til Grevleslekten som hadde vrakprivilegiene på Rakke. En gammel familiefeide var det som gjorde at los Rakke aldri oppgav den eksakte vrakposisjonen til galeasen – det kostet ham livet.” Hun tar et nytt trekk av sigaretten … ”Når Ragnar Sørlien i sin tid begynte å grave i disse tingene bestemte vi at han måtte elimineres…” – ”Myrdes!” rettet Ratke henne…”Ja, vi benytter ikke slike sterke uttrykk vi i våre kretser..” sier hun hånlig. – ”Dere er flere om det?” spør Ratke. ”Åh du verden som du er flink til å gjette i dag da!” sier hun som om hun snakker til et barn. ”Ja vi er flere, ved siden av han der.. ” - hun nikker mot broren til presten – ”består nettverket vårt av et titalls mennesker som bekler et stort utvalg av posisjoner og kompetanser…” – ”Er Odbjerg en del av dette nettverket?” ville Ratke vite. Hun nikker uinteressert tilbake ”Var..!” føyer hun til. ”Et forbryter syndikat…!” sier Ratke stille… ”Du er så brutal i uttrykkene dine!” sier hun i et nærmest ertende tonefall. ”La meg fortsette..” - sier hun nærmest litt forretningsmessig - ”Ragnar Sørlien var dessuten i besittelse av den kløvde halsvirvelen som tilhørte de jordiske etterlevninger til Marensdatter – Det var de siste restene vi manglet for at hun endelig skulle kunne bli stedt til i hvile i gravkrypten under Minnehalen…” hun tar et kort trekk av sigaretten legger en pil på armbrøsten og fortsetter: ”Nå skulle det jo vise seg at både du og Kølla besatt et visst analytisk talent selv uten hjelp fra Sørlien… så flinke var dere at dere sammen med Wasborg var i stand til å utlede hvor det legendariske sverdet Kvernbit var gjemt. At vi måtte eliminere Aasen skyldes han idioten der!” hun peker bort på broren til presten. ”Han presterte det kunststykket å glemme igjen i hatten på åstedet..” sier hun i det hun virvler rundt i sinne og utløser armbrøsten så pilen nagler ham til fakkverket i veggen bak ham. Kroppen hans gjennomrystes av kraftige krampetrekninger før han trekker et siste sukk så hodet faller forover..  ”Du er gal…” hvisker Ratke stille….

”Dere fant Kvernbit og sølvskattene ved Svartskjærene. Kvernbit er levert inn til Oldsakssamlingene, og sånn sett tapt for oss – men sølvskattene får dere ikke - den er min, eller rettere sagt vår – din og min” sier hun forførerisk henvendt til Ratke. Hun tar en stol og setter seg helt ytterst på kanten med knærne slik at de berører låret hans. Så bøyer hun seg fremover og slikker øreflippen hans. Han kan kjenne den deilige duften av henne. Så visker hun ømt inn i øret på ham: ”Er du ikke sliten Inge du har vandret rundt i hodet mitt i mer enn tre år? Bli med meg – skjebnen har staket ut veien for oss – jeg er etterkommer av Marensdatter og du av los Rakke – vi er ment for hverandre. Vi har sølvskatten…” hun kysser ham ømt på kinnet – han rykker til som om han vil vekk. ”Snur du deg vekk?..” sier hun nærmest litt lei seg. ”Herregud Rebecca – jeg er jo gift med Åse – vi har barn sammen - en liten gutt – Thomas Colin….” Stemmen svikter.

Rasende reiser hun seg griper armbrøsten lader den, sikter seg inn. ”Dette er ikke Amorspiler, men de sitter godt i hjertet disse også” sier hun kaldt før hun utløser armbrøsten. I det pilen rammer begynner kirkeklokkene og varsle at natten er på sitt mørkeste. Månen kaster sitt kalde lys på gravstøttene utenfor. ”Natten har sine egne timer. Da fører vi samtaler som aldri kunne ha funnet sted om dagen…” sier hun nærmest litt drømmende i det hun skriver noe på speilet med leppestift. Hun putter leppestiften og sigarettene tilbake i håndvesken sin. Skritter over i motsatt hjørne av rommet løfter frem en tung dykkerbag, sjekker innholdet og forlater rommet.

I alt oppstyret rundt de fire drapene i kirken står en nærmest sjokkskadet politimester Rasmussen fra Larvik politikammer og studerer en håndskrift på et speil. Inne i kirkerommet holder assistentene hans på med å tegne silhuettene av likene til Kølla og Moffen. Begge to er skutt med armbrøst rett gjennom hjertet. Ved siden av ham sitter fremdeles to lik bundet til hver sine stoler.

”Da kan du ringe til laboratoriet så analytikerne kan komme og ta sine prøver…” En av assistentene har stukket hodet inn i sakristiet for å varsle Rasmussen om at jobben var ferdig. ”Hva ser du på..” spør han plutselig da han legger merke til at Rasmussen er opptatt med speilet. Han trer inn i rommet og stiller seg bak Rasmussen. Over skulderen på Rasmussen leser han høyt: ”Sic transit gloria mundi…?” – ”Ja - jeg forstår hva som står der – men ikke hva det betyr i denne sammenheng” sier Rasmussen lettere frustrert. ”Kan du oversette, jeg er ikke så stiv i latin?… ” – spør assistenten litt forsiktig. Rasmussen snur seg mot assistenten sin og sier med en tørr mine ”Slik forgår verdens herlighet…”

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, kapittel 5 av 5, les alle kapitlene her.
- Illustrasjon: Inger Lise Svendsen
- Foto: Dag Oscar Oppen-Berntsen

Del en kobling til denne artikkelen: