Sølvskatten ved Svartskjær

Dovent høstregn klebet nærmest umerkelig til den saltstenkete ruten i den dårlig opplyste kahytten. På innsiden rant duggen og luften var klam og rå. Utenfor lå den blygrå tåken tett og sikten selv inne på land var i underkant av en skipslengde. Det plutselige temperaturfallet hadde sammen med det varme havvannet dannet perfekte forhold for dannelse av tykk tåke. Skjønt perfekt… ingen synes dette var perfekt, aller minst skipperen om bord på lastefartøyet med det adelige navnet ”Charlotte Amalie”.
Fartøyet var en fløyt, et særdeles vanlig lastefartøy for sin tid med en besetning på bare 16 i tillegg til skipper og kokk – En av dette fartøyets store fordeler – det var lett å betjene og krevde ikke store besetninger for å kunne driftes.

Stearinlyset på skipsskrivebordet sluttet brått å kaste sine lekende varme lysskjær oppetter kahyttens skott i det en kraftig luftbevegelse oppsto da døren blir revet opp av kapteinen som kommer brasende inn. Et ark som hadde ligget ytterst på skrivebordet finner også veien til dørken og havner i de våte fotsporene til kapteinen som har stilt seg foran det lille ildstedet som varmer kahytten. Luften er innstengt og fuktig – en umiskjennelig eim av våt ull og ramsaltsvette brer seg i rommet. Skipperen har reist seg fra stolen og gått bort for å plukke opp arket som allerede har fått så store vannskader at han må skrive alt på nytt – men hva gjør vel det? - De har tid nok – tåken ser ikke ut til å skulle lette med det første. Arket er datert øverst i høyre hjørne: 1.november 1695…

Det blir ikke utvekslet et eneste ord – ikke vekslet et blikk - den allerede tette atmosfæren i kahytten blir om mulig enda tettere og trykkende ved at de to værsyke sjøfolkene ikke ønsker å kommunisere med hverandre – Aller helst ville de vært et helt annet sted. De ville vært hjemme, i København – Kongens by med kneiper og bordeller og fremfor alt et mildere klima og ikke det innestengte og kalde regntunge ”tåkehølet” her. Skipet ligger i Langesund.

Total vindstille og tåke har forhindret dem i å forlate havnen og sette kursen hjemover… Skjønt de har prøvd to ganger allerede men måtte gjøre vendereis begge gangene – vinden hadde løyet så kraftig at de måtte søke havn igjen. I nærmere tre uker hadde de ligget slik – hjemlengselen til mannskapene var samtaleemne ved vært bidige måltid – nå hadde de måttet innføre strengere rasjoner på maten også – enda det bare hadde vært for skipperen å rekvirere det de trengte i land. Men sjøfolks komfort og deres liv var ikke høyt verdsatt i dansk-norsk admiralitet - enda mindre i private handelsoktroyer (handelsmonopol).

Det lave stearinlyset tennes på nytt…

Den karakteristiske skyggeprofilen av kapteinens ansikt avtegner seg som en flakkende skygge på skottet… Den rakryggede bredskuldrede skikkelsen på nærmere en meter og nitti ruvet i den lille kahytten. Ansiktsformen er lang og smal, høy panne med et skulderlangt ravnsvart hår. Blikket er som på en falk og den karakteristiske ørnenesen og den svartmuskede skjeggveksten røper et kontinentalt opphav. Munnen er liten og besluttsom, omgitt av smale lepper. Kaptein Knut Rundø er av baskisk herkomst, etterkommer etter en sjømann som forliste på vestlandskysten drøye hundre år i forveien under fluktforsøket til Den Spanske Armada for å unnslippe den engelske sjømilitære overmakt ledet av Sir Francis Drake. Rundø var en sjømann av rang. Hans overordnede er hans fenotypiske rake motsetning: Med sitt trill runde ansikt, porete grove hud, fyldige lepper og potetaktige nese, fremsto den kortvokste skipperen i den trange kahytten nærmest som en hobbit i et lunt grevlinghi. De kom imidlertid meget godt over ens skipper Gerner og kaptein Rundø. Til tross for at de tilsynelatende kom fra to forskjellige verdener forsto de hverandre godt og hadde en gjensidig respekt for hverandre. De utfylte hverandre godt – det var ikke tvil om hvem som var forretningsfører ombord – Men Rundø var klart Gerner overlegen i skipstekniske spørsmål og sjømannskap.

Hundevakta var et helvete – bare det å holde seg våken i det rå høstværet var en utfordring. Sultne og frosne sto de på dekk og været ut i mørket. Den gamle lettmatrosen holdt den ene hånden i lommen der han gnudde en schillingsmynt mellom tommel og pekefinger. Han ruslet umerkelig bort til stormasta, så seg raskt omkring, fant en liten sprekk i masta, tok frem mynten og presset den inn – han ”kjøpte seg litt vind”… Sjøfolk har til alle tider vært overtroiske og regler og prosedyrer måtte overholdes til punkt og prikke – hvis ikke gikk det galt. Verst gikk det utover førstereisgutter hver gang de brøt de uskrevne lovene som selvfølgelig få hadde fortalt dem om på forhånd.

Lettmatrosen om bord i Charlotte Amalie hadde nettopp utført et eldgammelt ritual som skulle sørge for god bør: Ved å presse en mynt inn i en av mastenes mange sprekker skulle man kunne kjøpe seg litt vind. Han skottet opp mot månen som var halvt tilslørt av mørke skyer – det var førstegang på lenge de var i stand til å se den trivelige ”gule osten” – stort sett hadde det vært tåke – men nå var det i ferd med å skje noe – et skifte i været var på gang…

Litt over syv på morgenen kan vaktmannskapet være et drag i luften og bare ti minutter senere løfter vimpelen seg i mesanmasta og varsler at vinden er i anmarsj. ”Gå ned og purr ut skipperen!” En liten pjokk på 14 år ble sparket liv i der han lå som en bylt og sov under en av livbåtene på dekk – Han var førstereis om bord. Den lille gutten gnir seg i øynene, skutter seg og famler seg vei i mørket – han er frossen og trett…

Bare snaue timen senere står skuta ut Langesundsfjorden, det går ikke raskt men fort nok til at skuta har styrefart. ”3,5 knop” noterer skipper Gerner i loggen med et tilfreds smil. Fri av land friskner brisen fra nord vest som kiler seilene i skjøter og underlik så de strutter av vellyst – farten øker til 5,5 knop. Gerner går ned i kahytten og fortsetter papirarbeidet.

To timer senere registrerer Gerner at bevegelsene i skuta endrer seg – knirkingen fra roret har avtatt og er til tider helt borte. Han går opp på dekk og konstaterer at vinden er løyet og at seilene henger slapt. ”Hvad sker – hvor ble den af?” ”Ja det hele er helt forkæred - på denne tiden af året er jo som kendt nord-vesten utstabil – kommer og går – som det passer sig!” – ”Ja, og hvor er vi så?” ”Vi er sku’ lige syd-øst af Stavern”. Gerner knep sammen munnen og sprang ned i kahytten. Gikk inn i bestikklugaren og fant frem detaljkartet for området. Informasjonen var sparsom, men kartet talte dog sitt tydelige språk – litt innenfor lå et område navngitt som ”Racke”… Området var spekket med båer og skjær. Gerner svelget – han ble tørr i munnen. 

Oppe på dekk er mannskapene i full gang med å lodde dybder og sjekke bunnens beskaffenhet ved å se hva som festet seg i vokslommen under loddet. ”42 favner – slam!”. Det var dybde nok så de hadde enda litt tid. Det var stille på dekk. Det lette dusk regnet var kaldt og de fine dråpene la seg som et perleteppe på alt de hadde av tøy. En stormflo var i anmarsj og bidro til at strømkomponenten inn mot land var mye sterkere enn vanlig. Kyststrømmen gjorde sitt til at vannmassene seg med god fart syd vestover med 2-3 knops fart. ”Det er sku’ satans farvand det her” Gerner står og mumler for seg selv mens han biter av en skrå fra et tobaksstykke han har i en liten ask. Han værer inn mot land. ”35 favner – silt og grus”. Gutten som tar loddskuddene er førstereis om bord og er hjemmehørende i Fjerdingen i Stavern. Han kjenner Rakkeboene som sin egen lomme. Sammen med faren som var fisker og los hadde han rodd fiske i Rakke fra han var syv. 

Lettmatrosen har gått bort til stormasten der han til sin store overraskelse konstaterer at mynten ikke er lenger der han hadde plassert den! Noen måtte ha stjålet mynten – mistanken falt umiddelbart på førstereisen. Ingen garvede sjøfolk tok mynter ut av masta når båten hadde god vind. Hvem fanden hadde vært så vågale? Tankene frøs i hans sinn… der lå mynten på dekk ved siden av mastefoten – den hadde tydeligvis falt ut. Nå var det bare å få mynten på plass i masta igjen så skuta kunne få litt vind. Det skal bli noe å fortelle Gerner over et ”koldt glass pilsner” at det var han som hadde skaffet skuta bør når det knep som verst.

”18 favner - grov grus” Gerner bet seg i leppen. Han skottet inn mot land som delvis lå gjemt i et slør av tåke. ”Vi er sydost av Ranson i Rakkelandets sydostre hjørne… Jeg tror det hadde vært lurt å sette en lettbåt på vannet og forsøkt å buksere skuta østerover så vi er helt sikre på å gå klar av Rakke – vi driver innover og vestover” Gerner snudde seg og så på den lille førstereisen uten et ord - som så tilbake på ham med alvorlige øyne. Lettmatrosen hadde hørt hva gutten hadde sagt og gått bort for å skjenne på gutten: ”Og hvornår blev så du Captain om bord? Du har sku’ ingen ting med å blande deg i skipperens afgørelser! Du skal lodde dybder!” Blikkene til Gerner og førstereisen holder hverandre fremdeles fast når lettmatrosen brøler inn i øret på førstereisgutten: ”Hører du hvad jeg siger?” Uten å slippe taket i Gerners blikk svarer gutten kaldt: ”16 favner – grov grus”. Det er akkurat det som skal til for å få lettmatrosen til å eksplodere. Førstereisen blir tildelt en lusing så hardt at han mister balansen. Deretter blir han sparket hardt bak så han farer fremover dekket. I neste øyeblikk er lettmatrosen der igjen og tar nakkegrep på den lille gutten og drar ham med seg bort til rekka. ”Her er loddsnoren – gjør jobben din” – ”15 favner - grov grus” svarer førstereisen uten å ta imot loddsnoren. ”Nå er jeg kjædt af dine frækheter” Lettmatrosen slår ham kraftig i ansiktet med håndbaken så leppen sprekker og begynner å blø. ”Så du tror du er kjendt? Jeg ska sku’ lære deg din lømmel – Bind ham til masten!”

Loddsnoren blir gitt til en av dekksmannskapene som begynner å lodde. Lettmatrosen har funnet frem den nihalede katten. Med sammenknepen munn og øyne presser lettmatrosen frem et hatsk spørsmål ”Og hvor dybt sa du det var her?” Den lille gutten vrir seg i smerte – tauene som holder håndleddene bundet er stramme. Han ser seg om og svarer trassig tilbake ”14 favner – grov grus”. Lettmatrosen snur seg til dekksmatrosen som sjekker dybden ”Ja – det stemmer: 14 favner og grov grus” kommer det nærmest forretningsmessig fra rekka.

Mannskapenes oppmerksomhet blir plutselig fanget av at et vindpust som med ett fyller seilene – men ikke med den vindretningen som hadde vært tidligere på dagen – men fra sydost. Vinden er dessverre ikke sterk nok til at skuta får styrefart – Den bare bidrar til at skuta driver uavlatelig raskere inn mot de fryktede Rakkebåene – satans bakgård…

Lettmatrosen tar opp sin inkvisitoriske spørrelek igjen: ”Ja, få høre – hvor dybt?” Den lille gutten svarer starrig tilbake: ”12 favner – fjellgrunn”… Loddmannen kvitterer tilbake: ”11 favner – fjell” Lettmatrosen lyser opp ”En favn fejl! – Det blir ett rapp med den nihalede katten!” - Pisken smeller til i samme sekund over guttens bryst – skjorten revner og blodet pipler frem.

Gutten bøyer hodet i smerte men skriker ikke – med tårene trillende nedover kinnene biter han tilbake: ”Loddmannen din er for treig – stigningen på bunnene er raskere enn han greier å lodde – vi går over en båe – her er bare 8 favner vanne…” Lettmatrosen virvler rundt på helen og skal til å gi gutten ett rapp til for sine frekkheter i det Rundø dukker opp med sin ruvende skikkelse: ”Hva i svartkokte brennheite er det dere driver på med – se til helvete å skjær den gutten løs og få lettbåten på vannet raskere enn fanden – vi er jo i ferd med å drive inn i Rakke! - Det er da som fanden – her kan man ikke gå nedenunder for å ta seg en matbit uten at det skal utspille seg spetakkel på dekk! Hva har ”Fjerdingen” gjort som fortjener og bli bundet til masta?” Førstereisen gikk under navnet ”Fjerdingen” men han het Rakke og var sønn av los som igjen var sønn av los… Rakke var los-sønn i femte generasjon og het Axel Mathias til fornavn. ”Han blandet seg inn i skipper Gerners afgjørelser med påfølgende frækheder…” svarer lettmatrosen unnvikende ”Hva slags avgjørelser?” ville Rundø vite. ”Han mente vi burde sjøsatt lettbåten for over en halvtime siden” kommenterte en av de andre dekksmannskapene uoppfordret. Blikket til Rundø var vilt og vasst og hugg tak i lettmatrosenes øyne ”Får jeg greie på at du en gang til så mye som krøller et eneste hårstrå på den forsvarløse guttens hode så skal jeg personlig riste kjøttet av beina på deg – er det oppfattet?” Stemmen til Rundø far fast og lavmelt men med en dirrende undertone som ikke var til å ta feil av – Stemmen tilhørte en mann som tydelig jobbet med å tøyle de dyriske kreftene som mest hadde lyst til å knuse den tarvelige lettmatrosen som hadde krøpet sammen som en hund på dekk. Scenen får et brått punktum i det Rundø skriker til med sine lungers fulle kraft ”Få barkassen på vannet – NÅ!”

Fjerdingen har blitt kuttet løs og masserer håndleddene. Han har stilt seg bak Rundø som står med bred beinstilling på dekk og iakttar låringen av barkassen. Så snur kapteinen seg rundt til Fjerdingen og spør med lugn vennlig stemme ”Så du er godt kjent her du Fjerdingen?” – ”Ikke så veldig” svarer Fjerdingen beskjedent. ”Men far er kjent her, han – han er los – og bestefaren min var kjent her - han var også los.” En skygge farer over Fjerdingens ansikt. Den situasjonen de var i utløste et skred av tanker i hodet på Fjerdingen. Han ble stående stille uten å si noe – Han kom til å tenke på den historien som faren hans hadde fortalt om sin far som snaue 75 år tidligere hadde stått bundet til masta om bord i en spansk galeas. Båten hadde grunnstøtt inne i Rakkesundet og bestefar hadde fått skylda – siden han var los. Bestefar var visst blitt bergtatt av en kvinne som var om bord og flyktet sammen med henne. De var visst de to eneste overlevende etter forliset. Etter at bestefar hadde stukket av med den fremmede kvinnen hadde det visst vært tøft for bestemor og far – så far hadde tidlig begynt å fiske og gått i loslære hos onkelen sin. Bestefar og den fremmede kvinnen hadde visst begge måttet bøte med livet for de fremsatte beskyldningene. Men far hadde sagt at bestefar hadde fremholdt inntil sverdet falt at han var uskyldig i vrakrøveri, eller at han sto i kontakt med vrakrøvere.

Rundø ser at tankene plager gutten og spør ”Hva er det du tenker på, som plager deg?” – ”Bestefar” svarer Fjerdingen mutt. - ”Han led skipsforlis der inne” sier Fjerdingen i det han peker innover mot Rakkesundet. ”Det er bestandig sterk strøm i området vi er nå – som stort sett renner vestover – ikke akkurat en fordel med tanke på at Rakkebassenget ligger rett der inne… Ser du boen der som bryter? – Det er Størja. Innenfor der er det bare grunner og båer – farlig vanne for ei skute som denne….” Rundø beveger seg urolig – Det alvorlige blikket hans slipper Fjerdingen. Han snur seg og går mot rekka. Barkassen er kommet på vannet og ei trosse er festet bak. Tolv mann har tatt plass ved årene – flere var det ikke plass til – livbåten var ikke større!

Klokken er nå litt over to timer over middag – vinden er i ferd med å øke – det er bare det at den kommer fra gal retning – den gjør bare vondt verre. Her er det ikke plass til å snu eller vende – skuta blir uavlatelig presset nærmere Rakklandet… Karene ror på spreng – men det ser ut til å være nytteløst. De er på høyde med Foner nå. ”Hva sier du Fjerdingen har vi enda sjanse til å berge skuta?” – ”Dette ser ikke bra ut – Den eneste sjansen jeg kan se nå er at vi greier å buksere skuta mellom Rakkefluet og Søndre Trollhetta rett Nordøst av Svartskjæra der… Det skulle gå – jeg vet ikke om noen skjær mellom der” – ”Hva med å gå rett inn på vestsiden av Trollhetta – mellom Trollhetta og Svartskjær?” – ”Der er det båer grunne nok til at skuta går på” svarer Fjerdingen oppgitt. ”Hm det var da utgjort også – hadde jeg bare ikke gått nedenunder for en matbit – hadde den barkass-jævelen vært låra tidligere.” Rundø klandret seg selv for at det uunngåelige var i ferd med å skje.

”Det er det jeg bestandig har sagt: Stik aldri til sjøs ”annen i ellevte” det er sku’ fandens gebursdag!” Det var lettmatrosen fra Barkassen som ropte opp til Gerner, Fjerdingen og Rundø. Nå satt han der drivende våt av svette og rodde så blodet fra neglene sprang, samtidig som han bebreidet Kapteinen og Skipperen. Han hadde tydeligvis glemt at det var han som hadde purret Fjerdingen og bedt ham om å vekke skipperen for å sette seil… ”Jeg orker ikke kommentere dine overtroiske fjollerier…” Det var Gerner som hadde tatt mot til seg og kvitterte tilbake. ”Jeg skulde have hørt på den lille dreng…” mumlet han nærmest lydløst for seg selv i det han spytter en klyse skrå som havner på tofta mellom beina på Lettmatrosen… ”Bom!” kommenterer Rundø med sarkasme og forakt i stemmen.

Klokken har rundet halv tre og de må konstatere at forliset bare er minutter unna. Rundø kommanderer alle mann på dekk og de siste ordrene blir gitt for hvordan skuta skal forlates hvis hu skulle springe lekk ved grunnstøting. Været har stilnet rundt dem og tåken har på ny lagt sin klammehånd over skuta og området der de er. Tiltross for at de er ved innseilingen til Rakkesundet kan de bare så vidt skimte land. Tåken er vel også forklaringen på hvorfor ingen av fiskerne fra Stavern er på sjøen i dag – da kunne de enda fått litt hjelp. Men stedet oser av en tomhet som nærmest virker uhyggelig – ikke et eneste menneske har de sett på land de gangene de har kunnet skimte det. Det hele virker som en drøm – udramatisk – men allikevel sårt og tungt å måtte konstatere at før natten er kommet over dem vil store verdier være tapt.

Et øredøvende brak er det som river alle ut av den transelignende tilstanden de befinner seg i. Skuta har rent på en båe. I en fart av 2 knop – ikke akkurat mye - men nok til at 350 tonn med eik knaker i sammenføyningene og begynner å ta inn vann. Barkassen har allerede satt av en vending med mannskaper i land. Resten er på vei tilbake for å prøve å berge det som berges kan.

Papirer og pengeverdier er det første som finner veien i land. Deretter kommer turen for en del eksotiske artikler som Gerner har byttet til seg fra en skipper i Langesund som har drevet mange år i trekantfart. Stort mer kan ikke berges før de har fått tak i et større bergingsfartøy. Lasten om bord er kanoner, kanonkuler og stokkankere – ikke akkurat gods man med letthet laster om bord i en liten barkass.

Klokken er litt over seks da månen titter frem bak Stavernsøya – tåka letter og vinden begynner å tilta kraftig i styrke… før klokken er åtte er vinden øket til over femten sekundmeter. I månelyset kan mannskapene i land sitte og se på at Charlotte Amalie ruller frem og tilbake og sakte men sikkert males til pinneved…

Når solen står opp bak Svenner anes de mørke konturene av mastene over vann foran Trollhetta – dekk ligger under vann – forliset er totalt - dansk-norsk admiralitet må underrettes. Kaptein Iver Huitfeldt blir satt på saken - bergingsarbeidet kan begynne…

- Kriminalnovelle av Dag Oscar Oppen-Berntsen, prolog
- Illustrasjon: Inger Lise Svendsen
- Foto: Dag Oscar Oppen-Berntsen

Del en kobling til denne artikkelen: